Fredrik Collett, Kristen Holbø

02.02.33 – 26.02.33

Gjennom sitt kunstnerskap lot Fredrik Collett seg inspirere blant annet tidlig av den tyske romantikken, den franske naturalismen, og senere av impresjonismens motiver. Utstillingen inkluderte verk fra ulike perioder av karrieren hans fra 1870 og til 1914, samme år som han døde. Kristen Holbø lot seg i større grad inspirere av italiensk kunst og hadde en mindre naturalistisk og mer flytende tolkning av landskapsmaleriet. Han malte samtidig portretter og bibelske motiver, som også ble representert i utstillingen.

Utstillingen var for Fredrick Collett en minneutstilling og for Holbø en sjanse til å selge sin kunst. Det ble en suksess for Holbø, som blant annet fikk solgt et verk til Nasjonalgalleriet, som i anledning utstillingen også hadde lånt ut et maleri, kjøpt 24 år tidligere.

Tekst fra utstillingskatalogen: Fr. Collett

I sit sindrig konstruerte malerhus sat Fr. Collett vinter efter vinter oppe ved Mesna og malte sine vidunderlige snebilleder, iført en sliten, flekket, av tidens tand veir slagen skindkofte. Denne kunstnerentusiast, denne edle sjæl, dette naturmenneske kunde sitte derinde timevis i det trange rum og arbeide minutiøst paa et lerret i 20 graders kulde. Rigtignok hadde han en miniatyrovn, men den var oftest tom, og jeg vet at Collett frøs omkap med tubene i malerkassen.

De nye generasjoner vil kanske spørre: Hvem var Fredrik Collet?

Snemaleren par exellence, naturmaleren som med vold og magt vilde indfange Mesna paa sine lerreter i fint graaveir, «le vrai gris», nysneen bløt og uberørt over stenene, Mesna i januarfrost, klar luft, sol og sterke skygger, Mesna i mars, naar den gule aftenluft kaster gull

i strømvandet, Mesna i vaarløsningen, naar den yr ryker avsted med drønn og spektakel, sprenger væk isflakene, saa man hører det knekker og brister, flømmer og koker om stenene.

Colletts lidenskap var naturtro at sætte ned veirstemningen, som den laa over landskapet, male de fine nuancer i sneen, som vi andre neppe saa. Han mestret til fuldkommenhet helt direkte at gjengi strømhvirvlen i dens intimeste krumspring. Et indgaaende studium som blev hans glæde i livet.

Han lot sig ikke rokke av alle de moderne retninger han blev haardnakket ved som naturalist. Nei, ingen kolorist i verden kunde tvinge ham ut av det lille hus, som han paa kjelken drog ytterst ut paa issvullen, der han satt dag efter dag med fare for at gli ut i fossen. Engang i vaartiden het det sig at nu var Colletts malerhus seilet avsted paa egen haand med to billeder. Elven

var steget ved nattetid. Og Collett avsted med sin grønne

kjelke for at berge kunsten hjem fra troll og vetter.

Vanskeligheter var til, forat man skulde overvinne dem,

og bevebnet med isvekkeren i vand til knærne frelste han

huset fra undergang, mens fossekallen, den lille fuglen

som var Colletts bedste ven fór fra skrent til skrent.

Fredrik Colletts kunstsyn forblev det samme som det

han levet sig til, da han slet sig løs fra Gude og Tysk-

land. Naturalisten i ham ga aldrig tapt. Hans styrke var

at han fandt sin evne, og at han forstod at vurdere dem,

skjønt nye retninger, nye generasjoner besatte sindene med

nye ideer.