Fredrik Collett, Kristen Holbø
02.02.33 – 26.02.33
Kunstneres Hus presenterte i 1933 en utstilling med verk av Fredrik Collett og Kristen Holbø, to norske landskapsmalere med ulike stiler. Til felles har de en rekke motiver, Mjøsa-området går for eksempel igjen i mange av arbeidene deres. «Gudbrandsdalen i fortid og nutid rykket inn i Kunstnernes hus», skrev Aftenposten om utstillingen med Fr. Collett og Kristen Holbø i februar 1933. Collett var elven Mesnas maler fremfor noen annen, Holbø var gudbrandsdøl i all sin kunst og i alt sitt vesen, og for det meste også i motivvalg. I forkant av utstillingen hadde Collett etterlyst et maleri av "Mesna med møllen", som ble funnet og kom med på utstillingen – Vinter, gammel mølle (1897). Kristen Holbøs utstilling viste verk gjennom 40 år, det eldste fra 1891, og blant utstilte malerier var Kveld ved nedre Sjodalsvannet (1902) som Nasjonalmuseet har.
Gjennom sitt kunstnerskap lot Fredrik Collett seg inspirere blant annet tidlig av den tyske romantikken, den franske naturalismen, og senere av impresjonismens motiver. Utstillingen inkluderte verk fra ulike perioder av karrieren hans fra 1870 og til 1914, samme år som han døde. Kristen Holbø lot seg i større grad inspirere av italiensk kunst og hadde en mindre naturalistisk og mer flytende tolkning av landskapsmaleriet. Han malte samtidig portretter og bibelske motiver, som også ble representert i utstillingen.
Utstillingen var for Fredrick Collett en minneutstilling og for Holbø en sjanse til å selge sin kunst. Det ble en suksess for Holbø, som blant annet fikk solgt et verk til Nasjonalgalleriet, som i anledning utstillingen også hadde lånt ut et maleri, kjøpt 24 år tidligere.
Katalogtekst
I sit sindrig konstruerte malerhus sat Fr. Collett vinter efter vinter oppe ved Mesna og malte sine vidunderlige snebilleder, iført en sliten, flekket, av tidens tand veir slagen skindkofte. Denne kunstnerentusiast, denne edle sjæl, dette naturmenneske kunde sitte derinde timevis i det trange rum og arbeide minutiøst paa et lerret i 20 graders kulde. Rigtignok hadde han en miniatyrovn, men den var oftest tom, og jeg vet at Collett frøs omkap med tubene i malerkassen.
De nye generasjoner vil kanske spørre: Hvem var Fredrik Collet?
Snemaleren par exellence, naturmaleren som med vold og magt vilde indfange Mesna paa sine lerreter i fint graaveir, «le vrai gris», nysneen bløt og uberørt over stenene, Mesna i januarfrost, klar luft, sol og sterke skygger, Mesna i mars, naar den gule aftenluft kaster gull
i strømvandet, Mesna i vaarløsningen, naar den yr ryker avsted med drønn og spektakel, sprenger væk isflakene, saa man hører det knekker og brister, flømmer og koker om stenene.
Colletts lidenskap var naturtro at sætte ned veirstemningen, som den laa over landskapet, male de fine nuancer i sneen, som vi andre neppe saa. Han mestret til fuldkommenhet helt direkte at gjengi strømhvirvlen i dens intimeste krumspring. Et indgaaende studium som blev hans glæde i livet.
Han lot sig ikke rokke av alle de moderne retninger han blev haardnakket ved som naturalist. Nei, ingen kolorist i verden kunde tvinge ham ut av det lille hus, som han paa kjelken drog ytterst ut paa issvullen, der han satt dag efter dag med fare for at gli ut i fossen. Engang i vaartiden het det sig at nu var Colletts malerhus seilet avsted paa egen haand med to billeder. Elven var steget ved nattetid. Og Collett avsted med sin grønne kjelke for at berge kunsten hjem fra troll og vetter. Vanskeligheter var til, forat man skulde overvinne dem, og bevebnet med isvekkeren i vand til knærne frelste han huset fra undergang, mens fossekallen, den lille fuglen som var Colletts bedste ven fór fra skrent til skrent.
Fredrik Colletts kunstsyn forblev det samme som det han levet sig til, da han slet sig løs fra Gude og Tyskland. Naturalisten i ham ga aldrig tapt. Hans styrke var at han fandt sin evne, og at han forstod at vurdere dem, skjønt nye retninger, nye generasjoner besatte sindene med nye ideer.
Den naturglæde han følte, tvang han ned paa sit lerret, et lerret som alltid var undermalt og derefter kunstferdig utarbeidet og preparert og slipt med glas, sepia og pimpesten, innen det befandtes bekvemt at males paa.
Men i hans sidste aar truet verden ondskapsfuldt og hensynsløst spekulerende at ta naturen fra ham. Ingeniører kom og aktet at legge Mesna i rør, bygge broer og ned hugge trærne, baade bjerk og or – tilintetgjøre ethvert motiv. Dette vakte Colletts sterkeste indignasjon, og hevnlysten skuet han ind mot Jotun. Deroppe kunde en kanske faa fred for de merkantile kræfter med deres kraftstasjoner.
Og saa la han ivei paa tur sine atten kilometer. Inmari sint. Vond og fuld av harme. Men traf han en ven saa smilte han med sit elskværdige, humørfyldte smil. Og han førte et begeistret sprog om aarene i utlandet. Dengang man var i Paris, om den franske naturalisme og om impressionistene.
Men talte man om koloristene, da tok han hvast adjø. Og gikk op og satte sig ved fossen og malte, saa zinkhvitten sprøitet over stok og sten.
Lillehammer 1929
Mons Lie
