"Avramidis er like konsentrert og forenklet i sitt motivgrunnlag som skulpturene i sitt utseende. Det menneskelige legeme er utgangspunktet. Formene er ikke gjenkjennelige kopier av omgivelsene, med selvstendige resultater fremkommet gjennom en stadig forenkling og konkretisering av det opprinnelige naturstudiet. Skulpturene er frigjort fra alt situasjonsbundet og fortellende. De er konkrete i den grad vi med det tenker oss sammensetning av forenklede grunnformer til en struktur som har sin betydning og interesse i seg selv- og ikke i illusjoner i forhold utenfor skulpturens sluttede form. Riktignok har jeg nevn at naturen er utgangspunktet, men selv om den kan kjennes igjen i resultatene, er det først og fremst undersøkelsen og arbeidet med en absolutt form som opptar Avramidis. Det er lite som minner direkte om hans skulpturer. Man kan imidlertid finne paraleller såvel i moderne som klassisk tid.

I Brancusis sluttede form, i Wotrubas figurstudium. I det klassiske Hellas med streben etter idealisert form og absolutt skjønnhet. Forskjellen her er imidlertid at det i det gamle Hellas dreide seg om hele den skapende virksomhet, en slags samfunnsestetikk, mens det med Avramadis dreier seg om èn original og selvstendig billedhugger og hans plastiske dialog med sitt publikum. Avramidis´ grunnlag i mennesket er aldri bundet til individuelle trekk eller egenskaper hos modellen. Det er snarere et utgangspunkt for en felles stilisert struktur for menneskekroppen. Figuren er aldri i bevegelse, men beskriver en vertikal søyle. Selv hans "hoder" er strukturer uten individuelle trekk. Man er fristet til å si at Avramidis´ kunst er en samlet enhet. Skulpturene vinner meget ved å stå sammen og vise den stadige nyanseringen av samme gjentatte motiv..."

Morten Krohg.

Joannis Avramidis var født i Batum, Georgia (Sovjetunionen) i 1922. Avramidis har mottatt en rekke priser, og har blant annet representert Østerriket ved Veneziabiennalen, og deltatt på Documenta ved to anledninger (1964 og 1977).