Ordet kvalitet begynner å bli gjennomsiktig i buksebaken. Fordi det finnes så mye talentløshet selv i billedkunsten, hvilket mange vil benekte — har man grepet til dette magiske ord i nødvendige og velmente forsøk på å sette en grense. Men slik går det inflasjon i ordet og vi mister midlet til å si hva det virkelig meningsfylte og fullbårne kunstverk står for når man en sjelden gang treffer på det.

La oss først søke de egenskaper som gjør kunsten levende i nuet. Inger Sitters maleri har den vitalitet og energiutfoldelse som kjennetegner vår egen tid, gir reflekser av kjapp livsrytme, fart, stadig skiftende inntrykk og blikkpunkter, en evig uro som atter gjenspeiler menneskets rastløse søken etter spenning, utløsning og samtidig dets paradoksale ønske om ro og balanse. Trolig vil denne vitaliteten hos Inger Sitter, eller rettere evnen til å meddele den i maleri, bli stående som hovedinntrykket av denne mønstringen fordi den lar oss se hennes utvikling i sammenheng for første gang.

De eldste bildene går så langt tilbake som til 1944, da hun ennå gikk på malerskole i Trondheim hos professor Stabell og blant oldinger på 20 og 30 hadde ry som en bråmoden 14-åring.1 1946 skrønte hun på seg noen år ekstra og kom inn på Kunstakademiet i Oslo, men året etter flyttet hun til Antwerpen hvor hun hadde bodd som barn, og begynte på akademiet der. Dette innledet en utlendighet som har vart til denne dag, dels i Spania men mest i Frankrike, og rett nok med enkelte avbrudd hvor hun har bodd ved fjorden utenfor Larvik eller på Bøler, en rekkehuskoloni for individualister i Oslos storskoger. Tilknytningen til Europa gir en del av forklaringen på den kurs hennes kunst har tatt i de forskjellige stadier, omenn ikke hele, og gir henne dessuten sterke forutsetninger når hun idag med nøkternt blikk peker på pariserkunstens betydning, og dens begrensning i et internasjonalt kunstliv hvor nye «skoler» og verdensbyer har fått stadig voksende innflytelse: New York og London. Hvor vidt disse iakttagelser og i det hele de nye signaler fra amerikansk og engelsk kunst - optisk kunst: "OP" og den seriøse "POP"-kunst - vil få noen betydning for hennes egen overlater vi likevel til fremtiden å avgjøre.

Inger Sitter (1929-2015) was a Norwegian painter and graphic artist from Trondheim. She studied at the Norwegian Academy of Fine Arts under Per Krogh and Jean Heiberg, as well as in Antwerp and Paris. Her artistic expression moves from a natural basis to a more Parisian school-inspired abstraction and she was referred to as a non-figurative modernist. She is one of Norway's most central and well-known artists.

She is represented in the National Museum of Norway and towards the end of the 50s she also decorated the government building in sandblasted concrete.