«Oåg landskapet av oss, ligger vi der til det som kan gi evigheten.»

Jeg maler lettheten brunt.
Men sannheten er
Sannheten er
Men jeg er ikke sann i øyeblikket, da jeg kikker mot den blå veggen med mobiltelefonen på høyttaler,

Forlatt i det klumpete landskap, en kjeller.
En tekst av nakne råter som aldri er over bakken. En tekst som ligger i skje og undrer over hvor rottekongen kan komme fra.
Et fenomen jeg har plukket opp fra Markus, hvor dyrene kommer sammen og knytter halene sine til hverandre med menneskets fett og emballasje og dør.
Nede ligger jeg der og lytter uten og se
Jeg tenner et lys
Og ser
Den grønne veggen forsvinner inn i det gule.
Der det glade er i det gule.
Jeg legger meg ned og lytter, to år med skrik lytter jeg til.

Dette vil være mitt første kunstneropphold.

Marthin Espeland