Et annet sted, her inne

Arven etter «den etnografiske filmen» har vært gjenstand for granskning og foredling de siste to tiårene blant både kunstnere og filmskapere, og ikke minst innenfor den kunstneriske dokumentaren.

Etnografi er studien av ulike folkeslags levesett og kultur. Etnografisk film har tradisjonelt vært en underkategori av dokumentarfilmen som studerer «fremmede» samfunn, deres ritualer og hverdagsliv. I den tradisjonelle etnografiske filmen er filmskaperen en usynlig aktør som betrakter på avstand fra et tilsynelatende nøytralt sted. Dette «objektive» utsiktspunktet ble i stor grad problematisert på 60-tallet da den etnografiske filmen blomstret med blant andre antropologen og filmskaperen Jean Rouch. I filmer som La Pyramide Humaine (1961) og Makwayela (1977) gjorde Rouch kamera til en synlig aktør og understreket med det sin egen aktive rolle i prosessen.

Kunstnere og filmskapere har de siste tiårene utfordret og revitalisert sjangeren ytterligere ved å utforske den etnografiske filmens kritiske og estetiske potensiale, og filmmediets evne til å vekke kroppslige responser. Spørsmål knyttet til ulike kunnskapsregimer og muligheten for mangfoldige tilnærminger står i sentrum av den etnografiske filmens nye agenda, og videre en interesse for sted, for naturen og for andre dyrearter. Antropologene og kunstnerne Lucien Castaing-Taylor og Véréna Paravel har vært toneangivende i denne sammenhengen gjennom Sensory Ethnography Lab ved Harvard, et tverrfaglig forskningssenter som produserer filmer i grenselandet mellom kunstfilm og etnografi. Den banebrytende Leviathan (2012) skildrer livet ombord i en amerikansk fiskeskøyte. Nærmest uten dialog og ved hjelp av et dusin kameraer plassert rundt på båten og blant fisken som sorteres, setter den menneskene i periferien.

Det posthumanistiske perspektivet og en destabilisering av skillet mellom dokumentar og fiksjon er kjennetegnende for mange av filmene knyttet til Sensory Ethnography Lab, av filmskapere som Laura Huertas-Milán og J.P. Sniadecki, men også blant nyere generasjoner kunstnere som Salomé Lamas og Ana Vaz. Strategier man kan finne igjen er minimalistiske handlingsforløp og lite dialog, en interesse for kroppslige gester, og bruken av et observerende kamera og lange tagninger. Ofte blir det siste tatt til det ekstreme med ultralange og statiske tagninger som gjør tidsforløpet til et tematisk og poetisk grep. Disse filmene beveger seg vekk fra gamle debatter om dokumentarfilmen, om legitimitet og sannhetsverdi, og presenterer heller et dypdykk i de formale aspektene - hvordan kamera, lyd og klipping er med på å gjøre en antropologisk undersøkelse.

Kanskje kan man hevde at den etnografiske filmen ikke lenger kun er studien av noen, eller handler om noe, men lettere kan forstås som møter, interaksjoner og samspill mellom måter å eksistere i verden på.

Tittelen «Et annet sted, her inne» er lånt fra Trinh T. Minh-ha (Elsewhere, Within Here), som refererer til migrasjon og grenser. Den kan også være en referanse til filmens evne til å transportere tilskuer, til opplevelsen av andre liv og samfunn, og mer spesifikt til hvordan nyere etnografisk film aktiverer sansning og kroppslige responser og gjør filmopplevelsen til et møte mellom ulike liv og horisonter.

I tilknytning til visningsserien i kinoen presenterer vi nyskrevne filmessayer og tilhørende filmer gjennom KH Hjemmekino. Programmet er kuratert av Silja Espolin Johnson og støttet av Norsk Filminstitutt og Fritt Ord.