Vi bruker informasjonskapsler for å analyse bruk av nettsiden og for å kunne levere relevant annonsering.

Stengt i dag (Restaurant 11-22)

Gå på ustø grunn — Elida Høeg om Ana Vaz

Visningsserien Et annet sted, her inne setter søkelys på arven etter «den etnografiske filmen». I tilknytning til filmer som blir vist på Kunstnernes Hus Kino og Hjemmekino, presenterer serien også nyskrevne filmessayer. Denne gangen: journalist og skribent Elida Høeg om kunstner og filmskaper Ana Vaz.

ENOITENAAMERICA01

Gå på ustø grunn

Stemmen kommer bakfra, eller fra siden. Kameraet snurrer over det grå og grønne landskapet. Rundt og rundt i ring, så jeg nesten blir kvalm.

Det er land!

Området vi ser flimre foran oss kalles sertão. Et ørkenaktig landskap i den nordøstlige delen av Brasil, som strekker seg over hektar etter hektar, vet ikke hvor. Et par røde flagg kommer til syne, ropet høres igjen.

Det er land!

Vi bør aldri stole helt på fortelleren, ifølge kunstner og filmskaper Ana Vaz. Det er her seerens følelse av angst kommer fra, skriver hun: «en tilstand av ikke å vite hvor du skal plassere deg, og hele tiden måtte redefinere hvor du snakker fra, omforme plasseringen din, rekonfigurere ditt forhold til omgivelsene». I kortfilmen Há terra! – «det er jord» (2016) vet vi aldri hvor vi har fortelleren vår. Det er heller ikke tydelig hva vi blir fortalt. Men som i så mange av Ana Vaz’ filmer handler det om vi territorium og tilhørighet, fangenskap og fordrivelse. Om det er langs de rette gatene i fødebyen hennes, Brasilia, eller på et ubestemt sted i det brasilianske innlandet. Historielagene ligger i jordsmonnet, og kommer til syne så fort hun pirker i dem.

Vaz arbeider etter tanken om at fortiden aldri går over, the past never passes. Kolonisering, industriell revolusjon, militærdiktatur, fossilkapitalisme – spøkelsene er med oss hele tiden. Men pekefingeren, eller kameralinsen, skifter retning rett som det er. Hvem som konfronteres og blir konfrontert går på rundgang. I Vaz’ filmverden er ingen uskyldige. Kanskje heller ikke skyldige? Som seere kan du uansett ikke bare se. Du må «omforme forholdet til din andre, din dyriske andre, din tidsmessige andre, din rasemessige andre, så vel som de mange andre som er inne i deg selv», som hun selv skriver.

Ana Vaz og jeg møttes i Paris for nesten ti år siden. Vi skulle begynne på det eksperimentelle programmet i kunst og politikk på Sciences Po, tenkt ut og ledet av filosofen Bruno Latour. Programmet var et utskudd på det elitetunge og tungrodde universitetet, der studentene ikke var fremmede for å møte i dress til forelesning. En fyr jeg møtte foran kaffemaskina, sa han tok juss og statsvitenskap samtidig fordi faren hans mente det var lurt. Han sto opp klokka fem hver morgen. Vårt program var så utflytende at jeg strevde med å overbevise lånekassen om at det kvalifiserte til studiestøtte. De landet på nei.

Programmet var knyttet opp mot FNs klimatoppmøte som skulle holdes i den franske hovedstaden desember 2015. I utlysningsteksten sto det at vi skulle finne «nye debattformer og representasjonsmåter for klimaproblemet». Som en del av søknaden gjaldt det å svare på tittelen «representative forsamlinger», en åpen oppgave. Ved siden av var en tegning av den østerrikske kunstneren Max Peintner fra 1970. Tegningen viser en diger stadion fylt av folk, og i midten står en klynge trær. Tittelen leser «naturens uavbrutte tiltrekningskraft». Jeg grublet fælt. Landet til slutt på å svare med ikke-statlige grupper som representerer forskjellige territorier, som jeg hadde skrevet om som journalist. Blant dem var fredagsdemonstrantene i Nilin på den palestinske vestbredden, og jordokkupanter i De jordløses bevegelse (MST) i Brasil. Det var i 2014, men det er også nå, de er fortsatt i strid.

Det er land!

Ana Vaz laget filmen Há terra! i dialog med den brasilianske poeten Oswald de Andrade –lenge etter hans død. Andrade skrev «Manifesto Antropófago» i 1928, der han argumenterer for at koloniserte land, som Brasil, skal innta kolonistens kultur og fordøye den på sin egen måte. I tråd med argumentasjonen spiser han fra hodene til Marx, Freud og Michel de Montaigne i teksten, og gnafser på bolsjevikenes og surrealistenes revolusjon. Også Shakespeare skal fortæres i Andrades manifest: «Tupi or not Tupi: that is the question», skrev poeten. Med det blunket han til tupiene, et av de største urfolkene i Brasil, som ble anklaget for kannibalisme mens manifestet ble skrevet. Denne måten å motsette seg kulturell dominans på, å ta uttrykkene opp i seg og gjøre noe nytt med dem, er en inversjon, en omflytning, som Vaz også tar i bruk. Há Terra kan forstås som et kolonialistisk utsagn, det er jord, det er land, land som kan erobres. En kan også lytte til det som et kamprop fra en av Brasils utallige bønder som ikke eier jorden de dyrker på, men som okkuperer den i stedet. De røde flaggene en skimter i filmen, tilhører De jordløses bevegelse (MST), som har slåss kollektivt for landrettigheter siden 1984.

Før jul utsatte vi visningen av Ana Vaz’ filmer, fordi det skulle arrangeres en samtale om ytringsrommet og krigen mot Gaza på samme tid. Nå på onsdag arrangeres igjen en debatt om veier til fred i Palestina. De siste månedene har MST sendt elleve tonn ris, maismel og melk med fly til befolkningen på Gazastripen. «Det palestinske folket, så vel som andre som kjemper for suverenitet, trenger solidaritetshandlinger fra andre folk i verden», sa Jane Cabral i MST sitt nasjonale styre i desember.

Det er land!

Det er ikke bare i Há Terra at Ana Vaz flytter om på okkupant og okkupert, dominant og dominert. I filmen Occidente (2015) spekulerer hun i det postkoloniale forholdet mellom Brasil og Portugal. Her repeterer kolonihistorien seg, men aktørene bytter plass, de underkastede blir herrer, eksotiske fugler blir luksusmynter, øst blir vest. Poeten de Andrade, bak det kannibalistiske manifestet, sies å ha «oppdaget» Brasil på avstand. Som Vaz tilbragte han lange perioder i Frankrike, nærmere bestemt Paris. «Fra toppen av et atelier på Place de Clichy oppdaget han sitt eget land», skrev forfatteren Paulo Prado om ham. Ana Vaz gjør noe lignende i Occidente. Ved å se på hjemlandet sitt fra vesten tvinger hun også vesten til å se på seg selv.

Det er land!

I velkomstbrevet til studieprogrammet på Sciences Po skrev Bruno Latour at vi hadde et «vanskelig, men lidenskapelig år» foran oss. Jeg lurer på om han visste hvor rett han kom til å få. Vi var rundt tjue i klassen, fra ganske forskjellige steder, geografisk og mentalt. Snakket fransk, arabisk, engelsk, gresk, norsk og portugisisk. Det aller meste av undervisningen foregikk imidlertid på fransk. Vi satt i en slags ring, på fargerike plaststoler i et lite rom, med lavt under taket og små vinduer, i 28 rue des Saints-Pères. Der inne forsøkte vi å finne ut av hvordan vi skulle organisere et alternativt klimatoppmøte, seks måneder før det offisielle skulle holdes av FN i Paris, med Latour som uforutsigbar sekretariatsleder. Klimatoppmøtene reiser noen av de samme spørsmålene som den etnografiske filmen. Hvem skal representere hvem? På hvilket grunnlag? Hvordan komme forbi de gitte maktstrukturene? Komme til en enighet om hva som er hva? Trengs en slik enighet? Om hva som er situasjonen, hvilke slutninger som skal trekkes, hvem som har ansvar?

Toppmøtet vi ville lage, skulle ikke representere verdens stater. Det skulle være en møteplass for andre aktører som ikke kommer til orde i forhandlingene, men som setter sine spor i jorden. Det kunne være en dyreart, en samling sopp eller havet selv. Å skulle representere noen som ikke snakker menneskespråket er en umulig oppgave. Like umulig er det å utelukke dem når jordens fremtid skal diskuteres. Vi gjorde et forsøk som feilet. Å si at det var en håpefull tid ville være å lyve. Vi visste om de ødeleggende prosessene som var i gang rundt oss. Vi visste også at de vanskelig kunne stagges med et FN-dokument, og langt mindre en brokete samling på teater i en av Paris’ forsteder. Men det lå kanskje et annet lys over dagene enn det jeg ser i dag.

I Ana Vaz’ siste storfilm, It is night in America (2022), er det mørkt hele tiden. Hun kaller den en øko-horror, den foregår i skumringen, og det er dyr som spiller hovedrollene. Bortsett fra at de ikke spiller. I de storslagne naturdokumentarene, som ofte brukes som verktøy i klimakampen, får vi se vakre dyr i skyhøy oppløsning, i det som skal virke som «uberørt natur», utføre de mest dramatiske handlinger i Hollywood-dramaturgi. I It is night in America møter vi maurslukere, flodsvin og otere i den brasilianske hovedstaden Brasilia. De spiser, hviler, rømmer. Vi hører lydene deres blande seg med byens, i noe som ofte foregår i Ana Vaz sine filmer, en nitidig insistering på å utviske det konstruerte skillet mellom natur og kultur, kropp og sinn. Filmen sentrerer rundt en dyrehage som er over et halvt århundre gammel. Den ble bygget under regjeringen til Juscelino Kubitschek (1956-1961), som før valget hadde lovet «femti års fremgang på fem». En heseblesende industriutvikling ble satt i gang, sammen med storstilt, ekspansiv byplanlegging. Kubitschek flyttet Brasils hovedstad fra kysten og Rio de Janeiro til innlandet og Brasilia, som ble bygget fra grunnen på fire år. I Vaz sin film ser vi gamle opptak av dyr som blir fjernet under oppføringen av hovedstaden. Dyrehagen åpnet før selve byen var ferdigbygget.

Det er land!

Offentlige dyrehager ble til etter hvert som dyrene forsvant fra hverdagslivet, skriver John Berger i Why look at animals: «The zoo to which people go to meet animals, to observe them, to see them, is, in fact, a monument to the impossibility of such encounters». I It is night in America skjer disse møtene hele tiden, men ikke slik man skulle trodd. Det er omsorg og frykt, intimitet og vold. Ana Vaz kan ikke filme fra dyrenes perspektiv, men kan hun avhumanisere filmingen? Vaz arbeider mot noe hun kaller «cinematografisk multiperspektivisme», lånt fra den filosofiske teorien til den brasilianske antropologen Eduardo Viveiros de Castro. Tenkemåten tror på alle skapningers iboende følelse av subjektivitet, som kan «sende tilbake et bilde av oss selv der vi ikke kjenner oss igjen». Hvert dyr ser seg selv som menneske, og menneskene som dyr, sier Vaz. Det foregår to utrydningsprosesser i filmen hennes. Dyrene mister territorier og blir borte, mens filmformatet opptakene er gjort på, 16mm, er utdatert. Altså vet Vaz aldri om det hun filmer faktisk blir film. En fatalistisk usikkerhet brer seg over lerretet, og planter seg i oss som ser. Det er noe fandenivoldsk over å filme uten å være sikret materiale, å gå. Gå på jakt uten å vite om det blir et bytte. Slike ekspedisjoner har Ana Vaz ofte gjort. I filmene hennes blir seeren hele tiden gjort bevisst på at opptakene er en handling, der noen filmer og noen filmes, men hvem som er hvem, og hvem som gjør hva, er ikke klart, det er skyggefullt. Vaz sine opptak utføres vel så mye med føttene som med øynene. Kamerabildene skumper, som om de er filmet av en som går, går på ustø grunn.

Det er land!

Klimaavtalen ble inngått mellom alle verdens stater i Paris desember 2015. Der ble de enige om å begrense den globale oppvarmingen til «godt under» to grader. Seks måneder før ble det avholdt en kaotisk samling ved metrostasjonen Nanterre, over flere dager. Da hadde vi vært gjennom et år med krangling og kameraderi, der vårt alternative klimatoppmøte ble kapret av uforutsette sponsoravtaler og påtvungede institusjonelle prosjekter, med påfølgende improviserte protestaksjoner. Frankrikes offisielle hovedforhandler på klimatoppmøtet, entret scenen på slutten og takket oss for arbeidet. Vi var for slitne til å reagere.

Ut av dette merkelige kaoset vokste dyret vi ble til sammen, som er kollektivet coyote. Som Ana Vaz forteller er det en skapning en ikke helt kan stole på, som man ikke vet hvor man har. Som løper over ustø grunn og kanskje flekker tenner mot det som skal komme. Vaz leser ofte Virginia Woolf, og påkaller henne i filmene sine. Hun siterer dagboken hennes fra 1915 i en av tekstene sine:

«The future is dark, which is the best thing the future can be, I think».

- Elida Høeg

Om Elida Høeg

Elida Høeg er journalist og skribent basert i Oslo. Hun jobber med overnasjonale politiske spørsmål knyttet til klimakrisen, teknologi og territorielle konflikter gjennom både tekst og lyd. I 2015 fullførte hun et masterprogram i eksperimentell kunst og politikk, SPEAP, ved Sciences Po i Paris og grunnla på bakgrunn av dette COYOTE-kollektivet sammen med blant andre Ana Vaz. Høeg har også en master i Internasjonale Studier om Medier, Makt og Ulikheter ved Pompeu Fabra University i Barcelona.

Elida bidrar jevnlig til norske mediekanaler som Morgenbladet. I 2021 ga hun ut sakprosaboken «Håpet er i gatene. Historier fra Barcelona» med forlaget Fanfare.

Om visningsserien

Kunstnere og filmskapere har de siste tiårene utfordret og revitalisert den etnografisk filmen ved å utforske den etnografiske filmens kritiske og estetiske potensiale. Spørsmål knyttet til ulike kunnskapsregimer og muligheten for mangfoldige tilnærminger står i sentrum av den etnografiske filmens nye agenda, og videre en interesse for sted, for naturen og for andre dyrearter. Et annet sted, her inne utforsker tematikken, og er kuratert av Silja Espolin Johnson og støttet av Norsk Filminstitutt og Fritt Ord.

Et annet sted, her inne Se alle