Vår historie

I 1928 ble skjøtet underskrevet og en arkitektkonkurranse utlyst. Deltagerne i konkurransen var bundet av en rekke klausuler og bestemmelser. De 62 innkomne utkastene ble vist i en utstilling og vinnerne ble arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas med utkastet Felix.

Arbeidet med bygningen ble påbegynt våren 1929 og avsluttet omtrent ett år senere. Bygningen er støpt i betong og øverste del er kledd med teglstein som er lagt i mønster for å vise at de ikke er bærende. I den bakre del av bygningen ble det innredet lokaler for utleie til Statens Kunstakademi med klasserom og professoratelierer i tre etasjer.

Under en strålende sol og blå høsthimmel åpnet Kunstnernes Hus den 1. oktober 1930 med Høstutstillingen. Kong Haakon og kronprinsparet Märtha og Olav var til stede. Huset ble omtalt som Europas “mest moderne utstillingsbygning” i avisene. Åpningen markerte nye tider for norsk kunstliv; kunstnerne hadde endelig fått sitt eget hus! Pressen konstaterte at Høstutstillingen hadde fått en renessanse med de nye lokalene. Det ble innlevert dobbelt så mange verk for juryering som tidligere, og hele 400 verk ble stilt ut.

Å bygge huset kostet 650 000 kroner. Journalistene eksalterte: “Fasaden har nettopp den samme egenskap som et vellykket kunstverk, at den virker umiddelbart stimulerende” (Tidens Tegn). Videre skrev de at åpningen av huset “innvarsler en ny tid for vårt kunstliv i det hele, og maner både kunstnerne og kunstens publikum til å slå ring om det”.

Den første egenproduserte utstillingen etter at huset åpnet var med far og sønn Christian og Per Krohg, som stilte ut over 150 verk. Kritikerne jublet, og mange adresserte det underliggende spørsmålet: hvem var best? De to kunstnerne, og senere Per Krohgs sønn Morten, skulle alle spille en sentral rolle i Kunstnernes Hus’ historie og i norsk kunstoffentlighet.

Bronseløvene foran Kunstnernes Hus ble laget av billedhuggeren Ørnulf Bast og ble montert våren 1931. De var en gave fra grosserer Alf Bjercke. Løvene skulle vokte inngangen til Kunstnernes Hus, og symboliserer henholdsvis frihet og kreativitet. Løvene har blitt en del av husets identitet, og utallige Osloborgere har minner om å klatre på dem som barn.

Per Krohgs 22 × 3,5 meter store takmaleri over trappeløpet på Kunstnernes Hus ble utført sommeren 1932. Fresken var en gave fra arkitekt Lars Backer og ble av kunstneren selv omtalt som en fremstilling av en kunstnerens utvikling gjennom tre stadier: “Kunstnerens tornefulle vei mot høydene”.

Ved åpningsseremonien forklarte Krohg verkets symbolikk:

“Det første feltet viser hvorledes kunstneren åpner døren til anatomien, symbolisert ved et skjelett og en naken mann. Ferdig med det går han i neste felt over til naturen som møter ham i skikkelse av to helt like kvinneskikkelser, sannheten og løgnen, som mellom seg holder en kjole med maske - illusjonens symbol. Kunstneren arbeider videre med egne tanker, og gjennom ettertankens tunnel når han på det tredje felt frem til lyset for å se Midgardsormen som biter sig i halen - tegnet på det evige kretsløp. Han har ikke kommet lenger, men kan like godt gå tilbake og begynne forfra igjen.”

Sensasjonene sto i kø på Kunstnernes Hus på 1930-tallet. Vincent van Gogh-utstillingen var ikke pakket ned før fire av den internasjonale kunstverdenens superstjerner inntok huset: Pablo Picasso, Henri Laurens, George Braque og Henri Matisse. Den franske utstillingen ble arrangert av Walther Halvorsen i januar 1938 og beskrevet som “den største kunstopplevelsen som noen gang har rystet Oslo” (Tidens Tegn).

Ikke minst Picassos Guernica vakte oppsikt. I desember 1937 kom det åtte meter lange maleriet på rull på et lasteplan direkte fra Paris hvor det hadde blitt vist under Verdensutstilling året før. Guernica var til salgs. Braque og Matisses datter var til stede på åpningen. Picasso mente det var for kalt her oppe i nord.

Kunstakademiet har alltid vært forankret i Kunstnernes Hus' historie. Siden bygget åpnet var rommene bakerst i huset dedikert til skulptur- og maleristudentene. Utleie av rom til Statens Kunstakademi var nødvendig for at kunstnerhusets drift skulle bære seg. Blant elevene i bildet nedenfor fra slutten av 1940-årene finner vi Fritz Røed, Sivert Donald, Solveig Schafferer og Jon Ekeland.

Selv om landet var okkupert forsøkte Kunstnernes Hus å holde utstillingsvirksomheten gående, men det ble gradvis vanskeligere. En rekke kunstnere nektet å stille ut under okkupasjonsforhold, og tyskerne prøvde stadig å blande seg inn i det kunstneriske innholdet. 1. april 1942 beslagla Wehrmacht eiendommen, og Kunstnernes Hus “ble tømt til siste tegnestift på kort tid”. Huset lå som en uinntagelig festning med piggtrådsperringer omkring, og overlyssalene ble brukt som våpen- og provisjonslager. Stiftelsen fortsatte fra et midlertidig kontor i Camilla Collets vei 8. Da huset gjenåpnet i 1945 skrev avisene at det var skytergraver foran huset, knuste glassruter, et stor hull i grunnmuren inn til kjelleren og kulehull i muren.

7. mai 1945 kapitulerte tyskerne, og først 22. november 1945 kunne Kunstnernes Hus gjenåpnes etter en stor opprydningsdugnad der tyske krigsfanger ble tilsendt for å hjelpe til. Høstutstillingen dette året gjorde opp Norges kunstneriske status etter fem års undertrykkelse og isolasjon, og var et viktig ledd i gjenreisningen av det nasjonale kulturlivet. Åpningen var en begivenhet for Oslos befolkning, og det var representanter fra kongefamilien, Stortinget, universitetet, Norsk Rikskringkasting og Nationaltheatret til stede.

Etter krigen ble kontakten med de øvrige nordiske landene gjenopprettet. På et møte i Stockholm i november 1945 ble de nordiske landene enige om å lage et felles samarbeids- og koordineringsorgan. Formålet med Nordisk Kunstforbund skulle være "ved stadig kunstutveksling mellom de nordiske land å bidra til den nordiske samhørighetsfølelse og kulturfellesskapet og ellers virke til gagn for det nordiske kunstlivet."

Etruskernes gåte var utvilsomt den mest ambisiøse utstillingen Kunstnernes Hus noensinne har gjennomført. Utstillingen omfattet nærmere 500 kunstverk utlånt fra hele 34 offentlige og private samlinger i Italia, Tyskland og Frankrike. Utstillingen inkluderte skulpturer i bronse, terrakotta og marmor, samt gullsmykker, møbler, vaser, sarkofager og veggmalerier. Sjelden hadde en utstilling i Norge fått en så overveldende dekning i massemedia. Selv om besøkstallene var høye, ble dessverre utstillingen en økonomisk katastrofe, med et underskudd på en kvart million kroner. Som så ofte før var det kunstnerne selv som måtte betale gildet - takket være deres velvilje ble det arrangert en kunstauksjon som innbrakte 113 000 kroner.

I begynnelsen av 60-årene fikk omsider det nonfigurative maleri fotfeste i Norge. Jacob Weidemanns imponerende separatutstilling våren 1961 kan i så måte sies å betegne et vannskille med sine abstrakte skogbunn-bilder. Generelt sett kan man med en viss rett hevde at det som var nonfigurative tolkninger av norsk natur, var det som vant aksept her hjemme. Samtidig med Weidemann stilte Arnold Haukeland ut abstrakte skulpturer i Kunstnernes Hus. Også denne mønstringen har blitt stående som noe av en milepel i vår moderne kunsthistorie. Etter dette fulgte flere separatutstillinger av internasjonale og norske moderne kunstnere. Utvilsomt befestet disse utstillingene av privatsamlinger det endrede klima, og bidro til større romslighet i norsk kunstmiljø. Den "moderne kunst" var anstendiggjort.

En ny garde kunstnere tonet flagg i midten av 60-årene. På utstillingen 14 unge i 1965 deltok bl.a. Siri Aurdal, Per Kleiva, Morten Krohg, Ørnulf Opdahl, Jan Radlgruber, Ole Rinnan, John Anton Risan, Kjartan Slettemark og Arne Sørensen. De fleste var i slutten av 20-årsalderen. Krutt og vitalitet besatt denne generasjonen i rikt monn; de var verdige representanter for 60-årenens ungdomsopprør. Atter orienterte norske kunstnere seg utover.

Relativt få av de yngste slapp til med separatutstillinger, men noen av dem fikk anledning til å legge frem sine intensjoner i større bredde. Morten Krohg selv utstilte Skrotbilder i 1967, bilder som var sammensatt av ulike gjenstander, som mutre, tannhjul, knapper, bukser, glidelåser, strømper, gafler, kniver, kontakter, lykter samt deler av en varmtvannskolbe og en skumgummimadrass.

Året etter Morten Krohg stilte ut, presenterte Irma Salo Jæger sine seneste malerier og noen svære, mobile "skovle-skulpturer" av aluminium, akrylglass og lysfiltre. Maleriene til kunstneren var tidligere små og konsentrerte, men på denne utstillingen var bildeflatene store, med en frigjøring både i form og farge. Strøkene har blitt løsere, bredere og mer summariske, og fargene er drevet opp i hissige toner og klanger. Den indre struktur og komposisjon er forandret fra hennes tidligere verk.

I høsten 1968 var turen kommet til den amerikanske pop-kunstneren Andy Warhol å presentere verk på huset: Marilyn Monroe, Den elektriske stol og 400 Brillo pappkartonger. "Warhol uttrykker seg ved en kolossal repetisjon av symboler og ting fra konsumentsamfunnet, fra våre omgivelser, bruksting som vi benytter daglig, situasjoner vi daglig ser eller idealer vi daglig tilber", skrev Morten Krohg.

Med sitt Aktivt rom demonstrerte Siri Aurdal i 1969 svære glassfiberrørs anvendelsesmuligheter i forbindelse med skulpturprosjekter. "Jeg vil faktisk ikke nøle med å påstå at dette er noe av det mest positive og løfterike som har skjedd innen norsk skulptur på aldri så mange år", hevdet kritikeren Gerd Woll ved denne anledning. "Forhåpentlig vil den veien Siri Aurdal her har utpekt endelig gjøre det av med vår tradisjonelle park- og utsmykkningsskulptur i form av pene dyr, nakne ungpiker og lekende barn."

I 1970 inviterte UKS sine medlemmer til å delta på vårutstillingen uten juryering. Styret hevdet i katalogforordet at man ville vekk fra det "formynderskap som til en viss grad utøves" og fremholdt at det var en grunnleggende rett for ethvert medlem i UKS å få stille ut arbeider i en betydningsfull sammenheng. Her kunne man studere bl.a. Heyerdahls ca. 1500 grader Celsius, Kleivas Med naudutgang, Bjørn Krogstads Skjorta mi, og Willi Storns uærbødige Revolusjonært stilleben, et slags tableau med søppel, rot, kjempekondomer, og norske flagg tilegnet Anders Lange & Co. Utstillingen avspeilet den problematiske situasjonen radikalerne befant seg i.

Et av de viktigste trekk ved norsk kunstliv i 70-årene var utvilsomt kunstnernes organisasjonsmessige mobilisering. Billedkunstnernes distriktsorganisasjoner trappet opp sin virksomhet og kravet om desentralisering av kulturlivet ble sterkere. I 1974 skjedde et organisatorisk gjennombrudd ved at en fagpolitisk billedkunstnerorganisasjon (NBFO) ble dannet. Spørsmålet om kunstnerisk uttrykksform ble skjøvet noe i bakgrunnen til fordel for det mer konkrete arbeidet med selve grunnlaget for kunstlivet.

Cuba viste sitt kunstnerisk ansikt i Norge for første gang med 162 arbeider av cubanske kunstnere. Fokuset var på det revolusjonære landet Cuba. Forordet i katalogen inkluderte en tekst av Fidel Castro selv!

På denne utstillingen ble 16 kunstnere representert med i alt 120 arbeider. Billedhugger Mona Saudi som var leder for Plastic Arts Section of the PLO, var med på å organisere denne utstillingen som viste mangfoldet i ung palestinsk kunst. Mange av kunstnerne arbeidet i de okkuperte områdene i Israel. Tanken bak utstillingen var å vise hvordan kunstnerne forsøkte å finne en kunstnerisk plattform under svært vanskelige forhold.

Utstillingen presenterte blant annet grafikk av Mustafa Al-Hallaj og skulpturer av Mona Saudi. Det ble produsert en katalog med et ganske iøynefallende innslag, for her kunne en lese et brev ført i pennen av Yasser Arafat der ikke mye legges mellom linjene: "Revolusjonen representerer folkenes håp. Den kommer til uttrykk gjennom bevisst væpnet kamp. Den gir seg også utslag i den revolusjonære kunstners skapende arbeid." Et slikt eksplisitt uttalt forhold mellom en politisk situasjon og kunstnerisk virke var svært sjelden på denne tiden.

I løpet av våren 1986 presenterte Kunstnernes Hus utstillinger med henholdsvis Mario Merz, Giovanni Anselmo, Giulio Paolini, Anish Kapoor (som da var kun 31 år gammel), Michelangelo Pistoletto, samt en stor gruppeutstilling med Arte Povera kunst med blant annet Jannis Kounellis. Sistnevnte ble ikke vist andre steder og ble laget spesifikt for lokalene på huset. Den var også forutsetningen for Nasjonalmuseets store samling med Arte Povera.

Utstillingen med Louise Lawler, Cindy Sherman og Laurie Simmons i 1993 fikk stor oppmerksomhet, og alle kunstnerne var til stede på åpningen. Med sine iscenesettelser viste bildene en annerledes måte å bruke fotografi på. I sin anmeldelse i Dagbladet formulerte Lotte Sandberg mulig forklaring på hvorfor nettopp disse New York-baserte kunstnerne tok i bruk fotografi som sitt foretrukne medium: "At trioen valgte å bruke foto som kunstnerisk uttrykksmiddel, kan henge sammen med at fotografiet var et 'ledig' medium. Skulptur og maleri var okkupert av mannlige kunstnere. I dette kan det leses både institusjonskritikk og ideologikritikk." Det er fristende å knytte disse fotografienes slagkraft i Oslo på tidlig 1990-tallet opp til en lokal situasjon i samtiden, der særlig maleri var en spesielt mannsdominert kategori. Hilde Vemren skrev i Dagbladet at “det kunne virke som at det var lettere for en kvinnelig politiker å komme inn på Stortinget, enn for en kvinne å få vist kunsten sin på Kunstnernes Hus.”

I Tino Sehgals separatutstilling på huset fikk publikum oppleve en tilpasset versjon av verket This is Progress som ble vist på Guggenheim museet i New York året før. Publikum gikk gjennom tomme utstillingssaler og ble bedt om å delta i en samtale med "fortolkere" i ulike aldre som tok besøkende med på en nøye bestemt rute gjennom bygget, der samtalen dreide seg rundt begrepet "fremskritt".

Kunstnernes Hus Kino ble etablert i 2016 som Oslos første uavhengige kino og har siden da vært en sentral aktør for å skape et større engasjement for filmen som kunstuttrykk. Til åpningen kom bl.a. Laurie Anderson til en samtale og visning av filmen Heart of a Dog.

En svært spesiell hendelse fant sted i 2018, da kunstneren Pushwagner ble bisatt fra Kunstnernes Hus. Huset var fylt til randen, og seremonien ble gjennomført i overlyssalen med en rekke kulturpersonligheter til stede og Thomas Selzer som seremonimester. Pushwagner hadde flere utstillinger på Kunstnernes Hus og var en gjenganger i husets restaurant.

I 2018 lanserte Kunstnernes Hus sin nye visningsserie SILVER SERIES i kinoen. Serien tar form av "miniretrospektive" presentasjoner der internasjonale kunstnere som arbeider med film og video blir presentert. Først ut var den anerkjente franske kunstneren Pierre Huyghe, etterfulgt av Camille Henrot, Jeremy Deller og Ed Atkins. De utvalgte kunstnerne arbeider alle gjennomgående med film- og videomediet, men parallelt og i dialog med andre medier. De har alle utviklet et særegent og nyskapende audiovisuelt formspråk som utforsker politiske, sosiale eller teknologiske forhold ved vår samtid.

Utstillingen med Frida Orupabo var den norsk-nigerianske kunstnerens første utstilling i Norge. Orupabo har siden oppnådd stor internasjonal anerkjennelse og har vist sine arbeider på blant annet Venezia-biennalen, Portikus i Frankfurt og São Paulo biennalen. Orupabo er kjent for sine rå og urovekkende collager som utforsker betydningen av hudfarge, seksualitet og kjønn, og som iscenesetter kroppens sårbarhet og utsatthet. Til utstillingen hadde Orupabo invitert den anerkjente amerikanske kunstneren og filmskaperen Arthur Jafa . Den sentrale rollen afro-amerikansk musikk og kultur har spilt i amerikansk populærkultur står i fokus i hans arbeider, som han sammenstiller med den utbredte voldelige rasismen i det amerikanske dagliglivet.

Kunstnernes Hus hadde i 2019 gleden av å annonsere at man for første gang på tiår kunne holde de ikoniske overlyssalene åpne for publikum på sommeren ved hjelp av en generøs gave fra Sparebankstiftelsen DNB. Det ble presentert to utstillinger med de norske kunstnerne Jana Winderen og Morten Andenæs. Winderens lydinstallasjon Rising Tide tilbød en unik reise under havoverflaten. Basert på lydopptak med hydrofoner skapte kunstneren en omsluttende 30-kanals lydinstallasjon som ga publikum mulighet til å oppleve kommunikasjonen mellom fisk, krepsdyr og hvaler. Slik vender kunstneren vår oppmerksomhet mot økosystemene i naturen og kretsløpene vi er en del av. Installasjonen ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet for kunst i 2020.