Herrer av det gode selskap, gentleman-kunstnere, ikke særlig tilbøyelig til å få trykkfarge på fingrene — i ordets rette forstand amatører, satte i midten av forrige århundre sitt preg på britisk grafikk. En mann som Sir Seymour Haden, svoger av James Whistler, berømt lege, visepresident i Obstetrical Society i London, samtidig en betydelig kunstner, må sies å være eksponent for dette amatørskap. Etter legenden gikk han alltid med en preparert kobberplate i lommen. En dag på vei til en bedre middag i klubben, ble han fanget inn av et motiv som måtte bevege enhver patriotisk engelskmann: Opphuggingen av det stolte linjeskip «Agamemnon». Han glemte naturligvis middagen osv. Det sier litt om grafikkinteressen på denne tiden, at det ble tatt nær ti tusen trykk av denne platen. Det er en naturlig friskhet og opptatthet av landskapet og de nære ting, som er karakteristisk for denne tidens grafikere i England. Vel har de hentet det som var å hente på kontinentet, men de har også gitt noe til gjengjeld. Etter hvert ble teknikken mer fullkommen og kunstnerne henfalt til akademisk pirkeri. Store begivenheter på kunstens område ellers i Europa synes ikke å ha hatt særlig stor innflytelse på engelsk grafikk omkring århundreskiftet og fremover. Men etter siste storkrig har det skjedd en bemerkelsesverdig fornyelse innen engelsk grafikk. En, som det synes, innestengt kraft ble sluppet løs og alle håndverksmessige konvensjoner og normer ble kastet på sjøen. Det ble en eksperimentering uten like med alle slags media og materialer. Det var nok strømninger i Europa og Amerika som gjorde seg gjeldende, men ingensteds, tror jeg, har de nye ideer virket så revolusjonerende som i England. Særlig vakte de store dekorative fargelitografier kunstnernes interesse. De trykktekniske muligheter ble drevet til det ytterste i de mange små verksteder hvor kunstnerne kunne slippe til med sin eksperimentering. I motsetning til i Frankrike tok kunstnerne i England selv hånd i hanke med alt manuelt arbeid både med trykkformen og selve trykkingen. En av de Iedende på dette felt er Michael Rothenstein (f. 1908) som nå gjester Norge med en fargestrålende separatutstilling. Han bør for så vidt være kjent her fra før, i 1963 stilte han ut i en gruppe som kalte seg «Ten British Artists», men best vil han vel være kjent her til lands for det kurs han holdt på Voss i 1964. Her vant han seg mange venner. Michael Rothenstein er nå kjent over hele Europa og Amerika og er innkjøpt til en lang rekke museer og offentlige samlinger. Rothenstein er også kjent som pedagog, han har sin egen skole og har som nevnt ovenfor også holdt kurser i utlandet. Av hans publikasjoner gir hans bok «Linocuts & Woodcuts» (Studiobooks 1962) en god innføring i hans metoder. Rothensteins spesiale er høytrykket. Fargetresnittet og linoleumssnittet er hans utgangspunkt. Ved å kombinere tre og linoleum med andre materialer har han oppnådd særdeles interessante resultater. Papp og metallbiter og for den saks skyld gjerne stein og glass kan han bruke, bare materialet ved innfarging gir et karakterfullt avtrykk. Til og med morkne veggbord vil en kjenne igjen i trykkene hans. For Rothenstein er det om å gjøre å gi alt han har på hjerte gjennom alle faser av verkets tilblivelse. Valget av materialer tar han meget alvorlig, det blir nesten en jakt etter brukbare ting i skraphaugen som, bearbeidet, kan gi nye og interessante overflatemønstre. Dernest kommer skjæringen av de enkelte fargeplater og arrangementet av de enkelte elementer i trykkformen, og så endelig trykkingen av opplaget etter at en uendelighet av prøvetrykk er tatt av de enkelte plater og alle til sammen. For Rothenstein er det av viktighet at hvert av hans trykk blir oppfattet som et originalt kunstverk tvers igjennom.

Michael Rothenstein (1908-1993) var en britisk maler, grafiker og kunstlærer fra London, utdannet ved Central School of Art. Rothenstein er mest kjent for trykkene sine og han tok ofte i bruk utradisjonelle verktøy i trykkprosessen sin som elektriske sager og driller, i tillegg blandet inn andre elementer som glass, papp og sand i trykkene sine.