Fragment av Henrik Sørensens artikkel om Leon Aurdal i Kunst og Kultur - hefte 3 - 1941:

Aurdal er ikke redd dette vi andre steder i verden kaller: hellig måtehold, som dog er en av kunstens søiler. Her slutter han op til det jeg mener med grunnfjellet i vår kunst.
Kampen i hans sinn står mellem hans fine artistiske intellekt og en viss sky følelse, som gir hans billeder denne stillfarne charme i slekt med «Far Corots» morgendrømmerier. Leon Aurdal er også en morgenmaler. Hvis billeder ofte har denne rare duggskjelven før solen tar fatt på dagens reise. Jeg må ofte stanse innenfor Olav Aukrusts gripende linje i «Bridge». . . «ein skybleik å blåsande kvæll», når jeg står foran især Aurdals siste billeder.
Hans stillfarende naturfølelse er så helt ekte i sin inderlige hengivelse - og hans vedholdenhet i utdypelsen av motivet gir hans verk denne finhet og ekthet som et forsiktig sølvregn over en aker som skal til å bli moden. Hans kunstnergjerning har vært streng og søkende.

Han er i sin rankhet dommeren, kravstilleren og befrieren. (Han har forresten i flere år vært en utmerket lærer.) Jeg husker med særlig glede i hans kvantitativt lille produksjon: Onsø billedet med sølvknausene utover mot fjorden, Vågålandskapene "Dammen" ute fra Asker, en helt ypperlig skildring av Østlandet likeså det store, brune Hølandslandskapet fra ifjor, - blandt hans portretter den sørgmodige mannen med stokken, en Fedja-type. Og så det dramatiske «Vestlendinger» fra høstutstillingen 1940. En fullgod komposisjon med en egen underlig grepen stemning.
Jeg har villet skrive disse linjer om denne Norges stilleste maler i en stormtung tid - som en liten hyldest til en sann kunstner, en vedholdende ild og en god mann.
Henrik Sørensen.