Sommeren 1930 står for mig i uforglemmelig minne som et vakkert eventyr.

Hvor strålte ikke den nordiske sommer med sitt aldri sviktende lys, som i skumringen lignet glansen av gjennemsiktig jade. Innbudt av den svenske regjering til å besøke Stockholmutstillingen så jeg for første gang Norden. Lysene, flaggene, de glinsende metaller, bygningernes enkle og distinkte linjer, deres speilinger i vannet og silhuetten mot himlen, med den for mig så drømmende grønne luft, var en fantastisk oplevelse. Kronprinsen og Kronprinsessen, Prins Carl og Prins Eugen, som var våre verter på utstillingen, gav mig det sterkeste bevis på nordisk gjestfrihet.

På Valdemarssudde ved innløpet til Stockholm, hvor malerprinsen bygget det idealhjem, som hver kunstner drømmer om, og som han har kunne virkeliggjøre, var det han først uttrykte et ønske til mig om å lære den moderne italienske kunst å kjenne samt gjøre den kjent i Norden.

For nordboen, som på en så storslått måte har lykkes å gi sin skjønnhetstrang nye og edle uttrykk i maleri, skulptur, moderne dekorativ kunst og arkitektur vil vi italienere nu fra vår side fremvise nye ting med en tusenårig kunstnerisk tradisjon. Blandt så erlig arbeidende folk, så kritiske og erfarne dommere som nordboerne, har vi den ære så godt som mulig å vise hvordan vårt land efter krigens lidelser og den fascistiske omstyrtnings påkjenning er blitt gjenfødt til nytt liv, preget av vilje til fasthet og selvstendighet.

En bestrebelse efter å forene de skilte og ofte uklare retninger, som ved slutten av 1800-tallet gjorde sig gjeldende innen kunsten, fremtråtte allerede under decenniet før krigen. Denne og andre faktorer, som satte sitt preg på alt, ødela dog disse tiltak nettop da den åndelige uro var som størst. Det arbeide som vår generasjon har fått sig tildelt av historien måtte gjenoptas og med brennende energi føres frem, ikke minst på det kunstneriske område og i særdeleshet i Italia, den klassiske kunst hjemland.

Besjelet av en slik tanke besluttet i 1922 en gruppe av malere, billedhuggere, kritikkere og kunstvenner sig til hver og en på sin vis å arbeide for ideens virkeliggjørelse. De valgte som løsen navnet «Il Novecento Italiano».

Novecentos første utstilling åpnedes under presidium av Benito Mussolini i Milano 1926, et år som betegner et viktig punkt i vår kunsts fornyelse. For første gang i vårt lands kunstneriske historie var det regjeringens chef som personlig med en tale åpnet en utstilling, arrangert av ungekunstnere med moderne innstilling.

Det opsiktsvekkende i Novecentos fremtredende understrektes av de angrep, som rettedes mot gruppen så vel fra åpenbare motstandere som fra skjulte fiender.

Senere har, ved mindre og større utstillinger i Italia og frem for alt i utlandet, de nye verdier som Il Novecento har bragt frem mottatt sin anerkjennelse.

Kunstnere som lenge hadde laget arbeider av originalt og for det store publikum med tungt forståelig preg, blev interessert og grepet av de nye estetiske idéer og store flokker av unge kunstnere viste sig begeistret ved tanken på å kunne gjenopvekke en kunstnerisk tradisjon. Fra alle kanter blev den nye parole mottatt med de største forventninger.

På disse gjentagne henstillinger som er kommet til oss fra Berlin, Paris, Genéve, Zürich, Lausanne, Amsterdam, Pittsburg, Bern, München, Buenos-Ayres og Montevideo har de beste kunstnerne blant Il Novecento Italiano lagt sig i selen som svar med avsendelse av verdige og representative arbeider. Og foreningens styre har alltid anstrengt sig for til disse utstillinger bare å velge kunstnere – enten i begynnelsen av sin bane eller allerede modne og kjente – hvis verker, uansett moteretninger og skoler kunne gi et samlet inntrykk av alvorlig arbeide og søking.

I det kaos, som preget den tidliger, ofte kommerciellt innstilte italienske kunst, lykkedes det for vår første utstilling å bringe orden og fastslå grenserne for en del viktige problemer.

Den neste og senere utstillinger har gjennem sine beste arbeider tilført nye løsninger og sikrere orientering. Som lønn for disse våre bestrebelser føies nu en ny pris: Den ære å bli innbudt til Norden.

Margherita S. Sarfatti