Den store utstilling av Harald Sohlbergs arbeider som Kunstnernes Hus nu åpner, er samtidig den første samlede mønstring av hans kunst. Bare en gang før, på Jubileumsutstillingen i 1914, har det vært avledning til å se et større utvalg av hans billeder samlet. Lenge hadde han selv påtenkt en slik utsikt over sitt livs verk, men sykelighet og selvkritikk hindret, han syntes aldri han var ferdig nok, og han død den 19. juni 1935 satt for alltid en stopper for hans eget arbeide med disse planer.

Harald Oskar Sohlberg er født den 29. november 1869. Han er ekte Oslo-gutt, oppvokst nede i Vognmannsgaten, men med bondeblod i sig. Først 20 år gammel begynte han å male, men hadde da alt gått en stund på tegneskolen. I 1890 blev han sendt til Sven Jørgensen i Slagen, vinteren 1891-92 studerte han er par måneder hos Zahrtmann i Kjøbenhavn, de tre følgende vintrer på atelierer i Oslo, mest på Harriet Backers malerskole, og endelig vinteren 1896-97 i Weimar under professor Fridtjof Smith. Dermed er hans læretid til ende, og bortsett fra et nytt utenlandsophold i Paris og Venedig 1905-07 holder han sig nu i ro hjemme. Henter han i nitti-årene sine motiver vesentlig fra Oslo-fjorden, så i årene 1907-11 bosatt i Kjærringvik, og har også senere, foruten fra Oslo, hentet sine motiver fra fjordens vest-side, Nevlunghavn og Helgeroa, Viksfjord og Nærsnes.

Sohlberg har alltid vært en ensom fugl i norsk kunst. Ikke slik at han har måttet savne anerkjennelse; tvert imot. Både kritikk og publikum har helt fra hans debut i 1894 vært optatt av ham, og på de utstillinger hvor han leilighetsvis deltok, har han alltid vært blant dem som opmerksomheten først og fremst samlet sig om. - Men Sohlberg har vært selve ensomhetens maler; et sky og innesluttet sinn, som først åpner sig alene over for naturen, i åndeløs betatthet av dens skjønnhetn toner ut i disse eiendommelige bilder, malt uten tanke på retninger og døgnets mote, i en teknikk som gjennom iherdig eksperimentering blev helt hans egen, og som gjøre at hans billeder ikke ligner noe annet i norsk kunst. Denne tynne, knapt dekkende, men klingende klare, funklende farve, denne uendelige nitidige tening, som med et mylder av minutiøst utførte detaljer likevel ilar helheten tre frem i storslått enkelhet, blev et smidig uttrykksmidel for den naturoplevelse Sohlberg alltid på ny vendte tilbake til, de stilheten er mest hørbar, ensomhetsfølelsen størst, farven ulmer i dypest glød. Noe er det vel arv fra de stemningshungrige nittår hvori hans ungdomsår falt, men om nittiårene aldri hadde eksistert som stilbegreo, vilde Sohlberg sikkert ha laget sig noe til pribat bruk; i den grad er hos ham stil og personlighet ett. Han fornemmer landskapet ikke først og fremst som en malerisk opgave, men som utløsning for en sinstilstand: "Jeg går med noen tanker som jeg gjerne vil meddele, og så ser jeg noe som slår mig: Der er billedet for deg jeg tenker!" sier han selv. Særlig er det den strålende kveldshimmel som fengsler ham, kontrasten mellom den tette, tunge jordklode og himmelrummets gjennemsiktige dybde. "Denne enkle og naturlige første-følelse overfor det landskap jeg står i, den er det frøkorn som min kunst fra begynnelsen ubevisst og søkende er vokset op av til den bevisste stil den siden er blitt." Det er denne kosmiske naturfølelse, flyt av nesten religiøs inderlighet, som preger verker som "Sommernatt", "Rondane", "Natt", "Andante", hvor naturstemningen er krystallisert ut med en renhet og intensitet man ikke glemmer. Sohlbergs kunst er en fredlyst plett i vårt urofylte moderne maleri, hvor slagord, programmer og kunstfilosofiske doktriner stadig svirrer en om ørene; og der er godt en gang imellom å kunne puste ut i en kunst så fjernt fra larmen, bare fylt av naturens egen store, enkle ro.

Leif Østby