We want to use cookies that improve your experience on our site, help us analyze site performance and usage, and enable us to show relevant marketing content.

Open today 11-22 (Restaurant 11-22)

Morten Krohg om Andy Warhol

Warhol ble født i Philadelphia (Pennsylvania) i 1930. Han har studert ved Carnegie Institute of Technology i Pittsburg. Siden 1952 har han vært bosatt i New York, hvor han tidligere har arbeidet som designer i Harpers Bazar.

Warhol’s arbeider regnes til den amerikanske pop-kunsten, en retning som oppsto i årene omkring 1960 og som i stor grad har vært med å forme billedkunstens senere utvikling. Pop-kunst er en aktuell kunst. Med det mener jeg, at den tar utgangspunkt i - og beskjeftiger seg med - det samfunn den oppstår i. Som materiale benyttes på forhånd kjente, populære eller banale situasjoner og gjenstander fra hverdagen. Pop-kunsten søker å gi et bilde av samfunnet ved å benytte ting direkte fra våre omgivelser, bruksting som vi benytter daglig, situasjoner vi daglig ser, eller idealer vi daglig tilber. Som regel er det en fremstilling, ikke en protest eller satire. Reaksjonene overlates til publikum. Særlig tydelig finner vi dette hos Andy Warhol. Bildene har et kjølig, objektivt preg. Han benytter silketrykk som teknikk, dels for å muliggjøre utnyttelsen av allerede foreliggende fotografier, fra aviser og tidsskrifter i en stadig gjentagelse av nesten identiske bilder, dels fordi denne teknikken kan gi bildene en upersonlig, mekanisk behandling som reduserer det personlige moment.

Warhol’s første bilder i pop-kunst-stil er fra 1959-60 og bygget på tegneserienes sterile typetegning. I 1962 fulgte endeløse rader med coca-cola flasker, Cambells suppebokser og dollarsedler. Fra 1963 kom serier med bilder fra vold og ødeleggelser, med direkte utnyttelse av fotografier fra dagspressens informasjonsstoff. Selvmord, den elektriske stol, raseopptøyer, bilulykke, brann. - Portrettene av Marilyn Monroe, Liz Taylor, Elvis Presley, Jackie Kennedy og Andy Warhol er laget året etter. Også pappkassene og blomstene stammer fra 1964. I 1966 fulgte kuhodene, plastputene fylt med helium, selvportretter, Holly Solomon- og Marlon Brando-bilder.

Fra 1963 har Warhol arbeidet intenst med film. Han skal til sammen ha produsert ca. 150 filmer av forskjellig varighet. Den lengste varer 25 timer. Den samme monotone repetisjon som vi finner i bildene, benytter han også i filmene. Han har bl.a. laget en 6 timer lang film av en mann som sover, og noe mer foregår da heller ikke. Warhol regnes idag til de viktigste filmprodusentene innen de såkalte “underground films” i USA.

Andy Warhol’s utstilling er den første presentasjon av pop-kunst i Norge. Den har tidligere vært vist på Moderna Museet , Stockholm, Stedelijk Museum, Amsterdam, og delvis på Documenta IV i Kassel og Kunsthalle, Bern. Etter Kunstnernes Hus skal den vises i Berlin. Et stadig tilbakevendenede spørsmål vil melde seg: Er dette kunst?

Det finnes ingen kriterier som kan avgjøre hva som er kunst eller ikke. Det vil alltid dreie seg om vi har nytte av de forskjellige manifestasjoner som vi stilles ovenfor, ikke om de ligner på, eller kan vurderes i forhold til, verdier vi allerede har godtatt. Den svenske kunstkritiker Ulf Linde gir et godt svar: “Vad beträffar stridsropet allt kan vara eller bli konst erkännar jag, att jag höjt det några gånger. Och jag ångrar det inte. För jag tror att en människa kan låta sig representeras av vad som helst, göra sina känslor och reaktioner inför världen synliga med alla medel.”

Morten Krohg

Tekst fra katalog nr. 328 (23 nov. - 15 des. 1968)

1968-Andy-warhol

Warhol ble født i Philadelphia (Pennsylvania) i 1930. Han har studert ved Carnegie Institute of Technology i Pittsburg. Siden 1952 har han vært bosatt i New York, hvor han tidligere har arbeidet som designer i Harpers Bazar.

Warhols arbeider regnes til den amerikanske pop-kunsten, en retning som oppsto i årene omkring 1960 og som i stor grad har vært med å forme billedkunstens senere utvikling. Pop-kunst er en aktuell kunst. Med det mener jeg, at den tar utgangspunkt i - og beskjeftiger seg med - det samfunn den oppstår i. Som materiale benyttes på forhånd kjente, populære eller banale situasjoner og gjenstander fra hverdagen. Pop-kunsten søker å gi et bilde av samfunnet ved å benytte ting direkte fra våre omgivelser, bruksting som vi benytter daglig, situasjoner vi daglig ser, eller idealer vi daglig tilber. Som regel er det en fremstilling, ikke en protest eller satire. Reaksjonene overlates til publikum. Særlig tydelig finner vi dette hos Andy Warhol. Bildene har et kjølig, objektivt preg. Han benytter silketrykk som teknikk, dels for å muliggjøre utnyttelsen av allerede foreliggende fotografier, fra aviser og tidsskrifter i en stadig gjentagelse av nesten identiske bilder, dels fordi denne teknikken kan gi bildene en upersonlig, mekanisk behandling som reduserer det personlige moment.

Warhols første bilder i pop-kunst-stil er fra 1959-60 og bygget på tegneserienes sterile typetegning. I 1962 fulgte endeløse rader med coca-cola flasker, Cambells suppebokser og dollarsedler. Fra 1963 kom serier med bilder fra vold og ødeleggelser, med direkte utnyttelse av fotografier fra dagspressens informasjonsstoff. Selvmord, den elektriske stol, raseopptøyer, bilulykke, brann. - Portrettene av Marilyn Monroe, Liz Taylor, Elvis Presley, Jackie Kennedy og Andy Warhol er laget året etter. Også pappkassene og blomstene stammer fra 1964. I 1966 fulgte kuhodene, plastputene fylt med helium, selvportretter, Holly Solomon- og Marlon Brando-bilder.

Fra 1963 har Warhol arbeidet intenst med film. Han skal til sammen ha produsert ca. 150 filmer av forskjellig varighet. Den lengste varer 25 timer. Den samme monotone repetisjon som vi finner i bildene, benytter han også i filmene. Han har bl.a. laget en 6 timer lang film av en mann som sover, og noe mer foregår da heller ikke. Warhol regnes idag til de viktigste filmprodusentene innen de såkalte “underground films” i USA.

Andy Warhols utstilling er den første presentasjon av pop-kunst i Norge. Den har tidligere vært vist på Moderna Museet , Stockholm, Stedelijk Museum, Amsterdam, og delvis på Documenta IV i Kassel og Kunsthalle, Bern. Etter Kunstnernes Hus skal den vises i Berlin. Et stadig tilbakevendende spørsmål vil melde seg: Er dette kunst?

Det finnes ingen kriterier som kan avgjøre hva som er kunst eller ikke. Det vil alltid dreie seg om vi har nytte av de forskjellige manifestasjoner som vi stilles ovenfor, ikke om de ligner på, eller kan vurderes i forhold til, verdier vi allerede har godtatt. Den svenske kunstkritiker Ulf Linde gir et godt svar: “Vad beträffar stridsropet allt kan vara eller bli konst erkännar jag, att jag höjt det några gånger. Och jag ångrar det inte. För jag tror att en människa kan låta sig representeras av vad som helst, göra sina känslor och reaktioner inför världen synliga med alla medel.”