I samarbeid med fem dansere og koreografer har Pauline Boudry og Renate Lorenz utviklet filminstallasjonen Les Gayrillères for Kunstnernes Hus. Filmen viser en koreografi for en "skeiv gerilja". Ved å bevege seg sammen – og falle inn og ut av en felles rytme – eksperimenterer danserne med ulike former for samhørighet. Uavbrutt i 360 grader følger kameraet dansernes bevegelser, og samspillet mellom lys og mørke, synlighet og usynlighet er sentralt.

Å være i lyset, å være synlig, er en politisk forutsetning for å kunne kreve rettigheter. Samtidig har skeive og annerledes kropper ofte blitt satt i søkelyset med det formål å bli gransket og overvåket. Retten til å ikke synes, og til å kontrollere ens egen grad av synlighet, ligger i kjernen av verket.

Filmens tittel er hentet fra Monique Wittigs banebrytende feministiske roman Les Guérillères (1969), der en gruppe kvinnelige krigere gjør opprør mot det patriarkalske samfunnet. I Boudry og Lorenz’ adapsjon formidler koreografien både gleden over fellesskap og fortvilelsen over politiske tilbakeslag; volden som utspiller seg i offentlige rom og innskrenkingen av rettigheter som autoritære regimer utøver.

Utstillingen inneholder også en serie skulpturer som skaper bevegelse mellom universene i og utenfor skjermen og mellom de to utstillingssalene – mellom lyd og lytting, mellom dansen som fortid på skjermen og de besøkendes samtidige bevegelser i utstillingsrommet. Hår, kjeder, mikrofoner og dansegulv ser ut til å ha frigjort seg fra skjermen og søkt tilflukt som abstraherte kunstobjekter i den hvite kuben.

Gjennom å fokusere på det skjøre øyeblikket når man entrer en scene og tar plass – et øyeblikk av synliggjøring så vel som sårbarhet – stiller utstillingen spørsmål omkring nytelse, makt og politisk forandring.

Les Gayrillères er co-produsert av Kunstnernes Hus, Arsenic Lausanne og DeSingel Antwerpen. Den ble stilt ut på Whitechapel Gallery i London i 2022 og vises for tiden på den 35. São Paulo-biennalen i Brasil. Filminstallasjonen er den tredje i en filmtrilogi som inkluderer Moving Backwards (2019) og (No) Time (2020). Filmene har blitt vist i en rekke land, og Moving Backwards var det sveitsiske bidraget til Veneziabiennalen i 2019.

Pauline Boudry og Renate Lorenz har jobbet sammen siden 2007, og produserer installasjoner, filmer, performance og skulpturer. I de senere årene har de vært interessert i forholdet mellom bevegelse og motstandspraksiser. Deres samarbeidspartnere er koreografer, dansere og musikere som de har vært i langvarig dialog med om synlighetens voldelige historie og patologiseringen av kropper, men også om vennskap, glamour og motstand.

Deres arbeider har blant annet blitt vist på Crystal Palace / Reina Sofia Museum Madrid, CA2M Museum Madrid, Kunstraum Innsbruck, Frac Bretagne, Whitechapel Gallery London, Hammer Museum Los Angeles, Seoul Museum of Art, Centre Pompidou Paris, Musée d'Art Contemporain Luxembourg, 58th Biennale di Venezia og Julia Stoschek Collection Berlin.

Takk til Saint Laurent Collection, Paris for utlån av Wall Necklace Pieces (The Burden of Life I, IV, V, VII, X).

Resterende verk: Courtesy Pauline Boudry, Renate Lorenz, Ellen de Bruijne Projects Amsterdam og Marcelle Alix Paris.

Utstillingen er initiert av Anne Hilde Neset og støttet av Oslo Kommune, Kultur- og likestillingsdepartementet, Sparebankstiftelsen DNB, Goethe-Institut, Pro Helvetia og den sveitsiske ambassaden i Norge.

Den er del av Kunstnernes Hus’ nye satsning på bevegelig bilder på tvers av kino og utstillingsrom, støttet av Sparebankstiftelsen DNB og Fritt Ord.