Kristus og de hellige menn i kunsten av Henrik Sørensen

For et alterverk til en gammel svensk domkirke har jeg som modeller til Kristus og de 22 hellige personer i billedene brukt ansikter og trekk fra mange slags folk. Blandt annet også fra de såkalte sociale oprørere. Jeg kan nevne typer som Bakunin, Victor Hugo, Landauer o. fl. – samt kunstnere og vitenskapsmenn. Ti jo mere jeg beskjeftiger mig med disse bibelens og kirkens hellige folk – jo mer slår det mig deres likhet med oprøreren i den store forstand – og med kunstneren.

Hovedtrekkene ved disse er: det selvforglemmende – offerevnen og martyrlengeselen, - og at deres idé eller besettelse skyver tidvis det jordiske til side – og at de får noget av dette blå fascinerende, som gir dem denne forunderlige makt over mennesker og sinn, som varer.

Derfor ser jeg disse hellige og disse oprørere befridde fra dette jordiske, som realismen så lidenskapelig har prist og elsket å fremstille og ofte med meget makt, når den gav sig inn på de religiøse opgaver i kunsten.

Den kirkelige kunst får ikke nøie sig med å være et diktat av et rums form og flate – den må først og fremst kreere og siden dekke dette rums åndelige funksjon. Derfor munner all stor kirkelig kunst – ja man kan si – all stor kunst – ut i apotheosen – rummets klimaks. Vi ser det i Michel-Angelos dommedags Kristus, la Disputas himelens Herre rett over billedets brennpunkt – hostien.

Hos oss i den siste tid den dominerende Stiklestad-Kristus og den nye skjønne Voldakirkens orkestrale lysgud.

For mig står Kristus også i kunsten som lysets aksjon og dets vorden til gestalt, skapt ved møtet med det svarte, det truende i altet: Sorgen, nørden, uroen og døden. Jeg kaller det – det katastrofale prinsipp.

Denne sinnets evige uro og skriden kan intet i denne verden hjelpe helt. Dog har kunsten i sig makter til – for stunder å utløse og befri sjelen – der den finnes. Kunsten har i sitt vesen noget av dette rogivende og dette av evighet, som all skapning jager efter. Det stabile.

Derfor tillater jeg mig å mene, at Lenins utryddelse av lengselen, den transendentale funksjon i mennesket, er en slags logisk kortslutning. Den forsvares som en nødvendighet og er vel delvis en hevnakt.

For nogen fordrukne poper og en korrupt offisiell kirkes skyld gjøres denne fatale lapsus å dekretere, at religionen er kontra mennesket, og at lengselen – efter siste biologiske følgesetninger og marsvinforsøk – skal vende sig mot den brune jord og bli i ro. Man beseirer ikke lengselen hos trekkfuglene ved å stikke øinene ut på dem.

Lenin er et skritt, men Kristus er et mål i en skridende evighet.

Et øieblikk kan disse jordens førere fra en Spartacus til en Rosa Luxembourg ha dette blå glimt av evighet, og det tusenårige rike som de hellige menn Moses, Jeremias, Amos, Saulus. Deres lengsel er ens. Og de er alle av den skjønne og brune jord.

Men Kristus er av lys. Og forat han i billedfremstillingen skal ha den aksjon og det bud til menneskene og kunne gi dem vingene – må han være som lyset, som lysets aksjon. Han må være løftet ut fra dagen og nattens kropp – han må være ren, hvit – Guden.

Ellers blir han for kortsiktig.