Det er ikke noe høytidelig fellesnavn de har valgt seg disse 17 malerne. Det høres rent lettsindig ut og det skjuler utvilsomt en snev av selvironi. Men bare kall dem papegøyer, de stoler visst nok på seg selv til å tåle det. Og dessuten har jo navnet sin positive klang. Her er broket fargeprakt, ungdom, freidighet og uvilje mot det konversjonelle. Det er en ny generasjon som manifesterer seg.

De er vel ikke egentlig revolusjonære, bryter ikke staven over sine eldre kolleger og forkynner ikke noe epokegjørende kunstnerisk program. De respekterer det som er godt i andres kunst og bruker det til og med, men bruker det riktignok på sin egen måte. Tross alt tilfører de vår kunst nye momenter og nye verdier som andre igjen vil gjøre bruk av. Tilsynelatende er det ikke så meget som binder nettopp disse malerne sammen. Forskjellen mellom dem er iøynefallende. Side om side finner vi realisme og abstraksjon, raffinement og sosial patos, dekorasjon og filosofi. Men selvfølgelig er det grunner til at de har søkt sammen. En av dem ligger allerede i det faktum at de er temmelig jevngamle, at de med andre ord har mange opplevelser til felles- ikke bare de rent kunstneriske, ikke bare akademi-utdannelsen i Oslo, men et nett av hendelser og fenomener av politisk, sosial og rent menneskelig art. Stort sett er de formet som kunstnere under og etter den annen verdenskrig. Som oss andre har de følt tilværelsens knugende tyngde og sett mot fremtiden i usikkerhet og angst. Allikevel har de nok reagert på tilværelsen på sin særegne måte, fordi de har opplevet den med kunstneres åpne blikk og sinn.

Noe av det mest slående ved utstillingen forekommer å være dens utstråling av pågangsmot og saklig optimisme både når det gjelder kunst og samfunnsforhold. Allerede i det har den noe å gi oss. Overbevisende virker den også fordi hver og en av malerne har funnet eller er iferd med å finne kjernen i sin personlighet. De vil gi uttrykk for sannheten, sitt personlige og velbegrunnete standpunkt til livet. Og nettopp i kraft av sin ærlighet kan de kanskje styrke vår tro på individets muligheter i det verdenskollektiv vi synes å måtte innordne oss.

Det som imidlertid tross utstillingens mangfold gir den en homogen karakter og dermed slagkraft er de rent kunstneriske fellestrekk som binder deltagerne sammen. Frem for alt synes de alle å ha et behov for å fastlegge visse begreper og for å anskueliggjøre enkle og solide menneskelige verdier. Det er vel naturlig i en tid som unektelig viser visse tendenser til åndelig oppløsning og det gir seg uttrykk i en egen strenghet i det kunstneriske uttrykk, en viss forenkling og en absolutt soliditet i formspråket. Denne tensdensen kommer kanskje klarest frem i den gjennomgående vilje til abstraksjon i formspråket, det gjelder å finne konsentrerte, almene og slående uttrykk. Noen maler rent non-figurative, gjenstandsløse bilder, noen reduserer fargeskalaen til nesten bare hvitt og grått og svart. Men ser man nermere til finner man at utstillingen også gir plass for den mest nitide realisme og den yreste fortellerglede. Som samlende understrømmer løper gleden ved det sunde kunstneriske arbeide, uviljen mot uvesentligheter, trangen til klarhet. Derfor kan utstillingen gi oss kontakt med de vesentligste former for menneskelig utfoldelsesbehov uten at vi noen gang synes å møte fremmedelementer.

Vi kan ta utgangspunktet i Roy Blohms saklige og strenge redegjørelse for sin verden- bakgaten, hverdagen, stille arbeidsmennesker- en verden uten ytre skjønnhet, men inderliggjort ved Blohms forståelse for og kjærlighet til det særegne og betydningsfulle selv i ganske små og nesten groteske detaljer. Noe av den samme sansen for detaljene i hverdagen har Guy Krogh, men han ser dem riktignok i en annen sammenheng og viser oss dem på annen måte. De blir kraftige poenger i en fantasifull beretning om livet, eller rent maleriske smykker i artistisk velberegnete komposisjoner. Et større og enklere, mere håndfast syn på livet møter vi hos Bjarne Brunsvik og Herman Bendixen som på hver sin måte søker å skape en koloristisk og dekorativ syntese av synsopplevelsene, i enkle store fargeflater som allerede synes i ferd med å gå over i abstraksjonen. En liknende tendens representerer Gunvor Advocaat som ved maleriske midler vil gjenskape sine møter med ting og figurer, flate, form og rom, men som tross sitt myndige grep på billedelementen bevarer følelsen for motivets vesen og karakter. Slik opererer også Olav Mosebekk med sine nære og hverdagslige motiver på en gang som faktorer i en rik billedverden av svart, hvitt og grått og som uttrykk for de mest elementære og vesentlige menneskelige følelser. En mere ærgjerrig vilje kommer frem i bildene til Atle Urdal som nå søker å realisere seg i store figurkomposisjoner, hvor hver del på en gang forteller om virkeligheten og angir et ledd i en konstruktiv romoppbygging. Og så møter vi en voksende vilje til å gjøre billedhelheten klar, sammenhengende og effektiv.

Hos Egil Weiglin kan motivene være de mest anspråksløse og fargen sterk og frodig, men rikdommen i hans små komposisjoner blir holdt inne i en egen tung konstruktiv enhet og detaljene samler seg som konsentrerte og vidtrekkende kjærlighetserklæringer. Thore Heramb går enda et stykke lenger. Tingene blir hos ham forenklet nesten til formler, til de aller enkleste og dermed mest betydningsfulle symboler på de realiteter han er blitt opptatt av, og samtidig til anvendelige elementer i rike billedkomposisjoner.

Med Joh. Fr. Michelet tar vi nok et skritt videre. Riktignok rommer hans bilder ennå igjenkjennelige elementer, inspirassjonskildene kan være klare, men disse elementene er abstrahert til nesten geometriske figurer, er tranformert til ledd i en dynamisk og kraftig koloristisk formverden. Og så møter vi hos Gunnar S. Gundersen det rent norvfigurative maleri, hvor billedelementene ikke lenger er symboler for de synlige realiteter, i høyden for følelser, men hvor de allikevel samler seg til en verden som har flatemessig og romlig utstrekning og hvor alt er i bevegelse. Et liknende standpunkt inntar Ludvig Eikaas, men hans asketiske koloritt rommer også en nesten mystisk lyrikk som igjen synes å bringe oss tilbake til realitetene.

Hos Knut Rumohr er denne lyrikken blitt til en voldsom følelsesekspansjon. Hans heftig bevegete nonfigurative komposisjoner lever et gåte fullt liv, fyllt av konflikter og kamper som igjen fører oss inn i den høyst reelle tilværelse. Og dermed nærmer vi oss den siste falanks av malere på utstillingen. Jacob Weidemann beveger seg i sine bilder på grenselandet mellom drøm og virkelighet, mellom abstraksjon og realitet. Arne Bruland søker fra den strenge abstraksjon mot et friere formspråk som kan tjene til å gi hans symbolske og sosialt betonte figurkomposisjoner enda sterkere uttrykkskraft. Tore Haaland befinner seg i et liknende overgangsstadium, da han søker en klar form som kan dekke en sterkt ekspressiv koloritt. Oddvar Alstad har i sine senere bilder villet finne det mest almene uttrykk for sin sosiale rettferdskjensle i usedvanlig strenge og enkle figurkomposisjoner. Dermed er vi igjen tilbake ved strengheten, viljen til å kjempe frem den slagkraftige saklighet i uttrykket som renest og klarest lar hver enkelt personlighet manifestere seg.

Og så får vi se om noen etter å ha gått igjennom utstillingen virkelig vil holde fast ved en odiøs definisjon av papegøyenavnet.

-Reidar Revold.