Sylvia Sleigh (1916 – 2010) er født i Wales, men i 1960-årene flyttet hun til New York medsin andre mann, skribent og kurator Lawrence Alloway, hvor Alloway arbeidet som seniorkurator ved Solomon R. Guggenheim Museum. Paret ble boende i New York resten av livet. I løpet av feminismens fremvekst i USA tidlig på 1970–tallet etablerte Sleigh seg som en markant kunstner, særlig ved å portrettere mannlige og kvinnelige modeller, nakne og påkledde. Hun fant sine modeller blant kunstnerkollegaer, skribenter, skuespillere og musikere: i sin helhet danner hennes arbeider et effektivt kart over 1960- og 70-tallets dynamiske kunstscene. I disse maleriene kombinerte hun en djerv sensualitet med en personlig feminisme som plasserte henne sentralt i en diskurs knyttet til spørsmål om makt, representasjon og kjønn. Denne diskusjonen, som fremfor alt bør ses i lys av hennes utforskning av det historiske, akademiske maleriets grunnleggende retningslinjer, innebar også et brudd med en tilsynelatende fastlåst maktrelasjon mellom portrettøren og den portretterte. I maleriene hennes ble mannlige modeller underkastet samme kunsthistoriske rammeverk som gjennom århundrer hadde dirigert kvinnekropper. Dette oppsto som en feministisk strategi for å vinne tilbake retten til erotiske billedmotiv og for å bekjempe ulike former for undertrykkelse som sensur og pornografi. Overordnet fremtrer et ønske om å hylle seksualiteten, men samtidig unngå et objektiverende blikk. Ettersom hun hadde en nær relasjon til alle sine modeller er situasjonen preget av en annen type fortrolighet.

Til tross for at Sleighs virksomhet og motivkrets er preget av en forsiktig konservatisme ved at motivene er hovedsakelig portretter og modellstudier, utgjør de alle ulike radikale utsagn:

Sleigh often relates her nudes to the Great Tradition, both as an assertion of continuity in scope and ambition and at the same time as a witty ironic reminder of values that have been rejected, or in her case deliberately stood on their heads (Linda Nochlin, Bathers, bodies, beauty – the visceral eye (2003)).

Foruten portretter er et antall stilleben og landskap inkludert i utstillingen, som de sjeldent presenterte maleriene av statuer i parklandskapet rundt Crystal Palace i 1950-tallets London.

Utstillingen på Kunstnernes Hus er motivert av flere grunner. Samme overbevisning, organisasjon og engasjement som kan spores i Sleighs livsgjerning kommer til uttrykk i norske kunstnernes kollektive arbeidsinnsats gjennom Kunstnernes Hus’ historie. Særlig viktig var Sleighs innsats for kvinnelige kunstneres og filmskaperes rettigheter til visningsmuligheter og bedret økonomi, samt hennes arbeid med kunstnerdrevne utstillingssteder i 1970-tallets New York.

Det er først den senere tid at Sylvia Sleighs arbeider for alvor har vært inkludert i stadig flere utstillinger som kommenterer den radikale feminismens fremvekst i USA. Et eksempel er hennes medvirkning i den toneangivende WACK! Art and the Feminist Movement, i 2007.

Utstillingen på Kunstnernes Hus markerer begynnelsen på en vandreutstilling som finner sted i Europa i løpet av 2012–2013. Den vil videre bli dokumentert i en katalog, som blir den første kunstfaglige presentasjonen av Sleighs verk. Utstillingen er en samproduksjon mellom Kunstnernes Hus, Kunsthalle Sankt Gallen og Musée d’Art Contemporain de Bordeux CAPC, og den er kuratert av Giovanni Carmine, Mats Stjernstedt og Alexis Vaillant i samarbeid med Katya Garcia-Anton.