«Plast, fellesnavnet på en gruppe organiske stoffer med høy molekylvekt. Plaster (en plast, plaster, plastene) karakteriseres videre ved at de på et eller annet stadium av fremstillingsprosessen er plastiske eller flytende slik at de kan formes (presstøpes, sprøytestøpes, profilsprøytes, kalandreres, lamineres, blåses etc.)» (Gyldendals ettbinds leksikon.)

— Ja, slik lyder den nøkterne, leksikale definisjonen på plast materialet som kanskje fremfor noe annet er i ferd med å forandre vår hverdag. At det i 1981 er nøyaktig 150 år siden de første famlende steg ble tatt i retning av det som idag er en kjemisk storindustri er vel noe de færreste vet eller tenker over når de kjører rundt i biler, busser og tog med plastinteriør, steker middagsmat i teflonpanner for deretter å pakke restene såvel som avfallet i plastposer— gjerne mens de spiller musikk på plast enten det er plater eller kassetter. Plasten griper inn i vårt dagligliv og vi står bare på terskelen til fremtidens plast-verden. Vi kan like det eller ikke, men vi kan hverken unngå eller unnvære det.

Når det å forme noe i et materiale har den funksjon å tilfredsstille vår estetiske sans, kaller vi det gjerne kunst. Gjennom hele historien har råstoffer som folk har vært vant til å behandle blitt brukt til fremstilling av slike gjenstander som ikke har hatt noen direkte tilknytning til praktiske formål. I alle sine varianter, plast er et produkt de fleste av oss synes vi kjenner svært godt. Ordet plast har likevel en odiøs klang. — I alle fall satt i forbindelse med «seriøse» og «ekte» ting i livet som f.eks. kunst. Stort sett skyldes nok dette mer motforestillinger hos folk enn hos kunstnerne. De har aldri vært redde for å benytte nye materialer. Kunst skal revolusjonere, ikke konservere! At «revolusjonen» på etterskudd ofte aksepteres er god nok grunn til at kunstnerne må søke etter nye virkemidler — nye måter å se og tolke verden på. For det er med kunsten som med livet: Ingenting kan — eller bør — forbli som det var. Det menneskelige erfaringsgrunnlag er i uopphørlig forandring. Malerier i plast, skulpturer i plast. En grunn til at plast i kunst har fått så liten gjennomslagskraft her hjemme er at plasten i mange tilfeller har vært brukt til å etterligne andre og «edlere» materialer. Men plast er ikke fattigmannsbronse. Plast har sin egen karakter, sin egen stofflighet og det er den som skal komme til uttrykk. Vi har ikke undersøkt egenskapene ved et materiale før vi har forsøkt å forme fritt i det. Materialfølelse vil si å eksponere materialets egenart. Carl Nesjar, John Nordhuus, Ole Sjølie og Odd Tandberg er 4 kunstnere som tør å eksponere plasten i sin kunst. Sammen har de dannet gruppen «Plast i Kunst» som har et langt videre siktemål enn å lage bilder og skulpturer. Gjennom samarbeid med industrien har de utforsket en del av de utallige muligheter plastmaterialet byr på. Slik sett har de utført en pionerinnsats i norsk kunstliv, og de har høstet erfaringer som de mer enn gjerne ønsker å dele med sine kolleger.

Mye av det vi omgir oss med av plast idag tyder på at vi er fremmedgjorte overfor materialet. Det at kunstnere utforsker plastens muligheter til estetisk formgiving vil forhåpentlig høyne materialets anseelse. Dermed kan kanskje også industridesignere bli inspirert til å gjøre vår praktiske hverdag vakrere.

Stig Andersen