Vi bruker informasjonskapsler for å analyse bruk av nettsiden og for å kunne levere relevant annonsering.

Åpent i dag 11-17 (Restaurant 11-17)

Jean Heiberg

22.11.47 – 14.12.47
Jean Heiberg 1947

I 1947 holdt Kunstnernes Hus en stor utstilling av Jean Heiberg (1884-1976), som inkluderte malerier fra hele hans kunstnerkarriere, deriblant flere av hans mest kjente verker, som for eksempel Selvportrett (ved staffeliet) og Nordlandsgutt. Heiberg var en av de første Norske malerne som ble undervist av, og tok inspirasjon fra Matisse. Stilen hans er fargerik og har kubistiske former lik det man ser i flere av maleriene til Matisse.

I Arbeiderbladet ble utstillingen beskrevet slik: «Det er en enestående utstilling for øyet og en berikelse for både hjerte og hjerne. Den føler seg faktisk mer velordnet innvendig selv når en kommer ut igjen. Det er ikke al kunst som er mentalhygienisk. Denne er det.»
Arve Moen for arbeiderbladet

Katalogtekst

JEAN HEIBERG
er ikke lenger direktør for Kunstnernes Hus, og befinner seg således plutselig i den situasjon at han står uten maktmidler og uten brukbare påskudd til å forhindre en Heiberg-utstilling. Den nye direksjonen har sett det som sin mest nærliggende oppgave å legge fram en oversikt over hans livsverk hittil. Med dette har den også villet yte institusjonens hyldest til den mann, som med sin still ferdige autoritet, sin aldri sviktende takt, sitt uavhengige frisinn mer enn noen annen enkelt mann har bidratt til å skape respekten for Kunstnernes Hus i de grunnleggende år, - Jean Heiberg virker ved sin tilstedeværelse, som Georg Jacobsen pleide å si. Nå skal hans verk gjøre det. Naturligvis er han selv tilstede i verket, det er jo der han egentlig er. Men han er der med en kjølig tilbakeholdenhet; en forløsende mangel på selvopptatthet er et av dets mest iøynefallende trekk.
En gang ble Heiberg sett på som en rabulist; men det er bra lenge siden. Vi har satt krassere oppstivere til livs siden, vi er blitt raspet godt i synsnervene. Men lydhøre folk vil tvers i gjennom megen larm fornemme den eiendommelig metalliske klangen som toner fra Jean Heibergs studier. De vil ane at verker som direktør Aalls portrett til sene tider kommer til å bevare sin gyldighet, når mesteparten av det som nå bæres til torgs for lengst er aske.
Populær i egentlig forstand vil vel Heibergs kunst ha vanskelig for å bli. Den er nemlig blottet for sentimentalitet, og den er karrig på vemod. Og så er den så aldeles uten lyst til å mystifisere, til å fråtse i gåtefullhet: det mystiske i Heibergs kunst ligger i dens klarhet.

Alf Rolfsen.

Se også