Carmel Alabbasi er en tverrfaglig kunstner som arbeider med fotografi, video, lyd, eksperimentell film, installasjon og skulptur. Med bakgrunn i journalistikk, sosialantropologi og billedkunst forener deres praksis kritisk forskning med materiell eksperimentering. Alabbasis arbeid utforsker temaer som fravær, forsvinning og systematisk utslettelse, og sporer hvordan kropper, steder, identitet og både kollektive og personlige minner formes av kolonial og patriarkalsk vold i Palestina.

Verk i utstillingen:

The Architecture of Ambiguity, 05.06–30.07.25. Gangen fra kinoen til Akademirommet.

I dette rommet – et mellomrom, et avbrutt pust – trer vi inn i en struktur av sement, plast og stål. Ikke bare som materialer, men som vitner. Denne installasjonen er født av et felles blikk, et stille samarbeid mellom Carmel Alabbasi og Gaza-baserte Mustafa Mohanna. Her stilles et spørsmål som ikke lar seg glemme:

Hva skjer med en vegg når den former seg etter kroppen den skal stenge inne?

Beskyttelse – det ordet byråkratiet gjemmer seg bak – er her blottlagt som en mekanisme for stillhet, for sårbarhetens kvelning, for maktens forankring. Orden er ikke alltid harmoni. Noen ganger er den bare en annen form for kontroll.

Kom nærmere.

Les notatene – de ligger der som skår av en større fortelling, drypp fra en bevissthet i oppløsning. Kanskje ett av dem fester seg ved deg, følger deg hjem, som en lavmælt tanke du ikke blir kvitt.

Og når du, i ensomhet, tar det opp igjen –

Gir det fortsatt mening, nå som konteksten er borte?

Eller er det nettopp i fraværet at betydningen trer frem?

Victoria Alstrup (f. 1994) bor og arbeider i Oslo, Norge. Hun har en bachelorgrad i billedkunst fra Kunsthøgskolen i Oslo (2023) og fullfører for tiden sin mastergrad i billedkunst ved Kunstakademiet.

Verk i utstillingen:

Dolce Casa: A Shelving System of Art, Leisure, and Luxuriation + Brugata: The Making of HIWTAI + Dolce Casa Entrance + Pepperoni by Dolce Casa + Dolce Casa ad, 2025

Dolce Casa er et konseptuelt kunstprosjekt av Victoria Alstrup, presentert som et fiktivt selskap i avgangsutstillingen 2025 ved Kunstnernes Hus. Prosjektet ble først etablert under HIWTAI – Home Is Where the Art Is i Brugata, Oslo, og utvikler seg fortsatt. Prosjektet lever også videre på Instagram: @dolcecasastudio_.

I utstillingen vises Dolce Casa i flere former: en hylleinstallasjon i restaurantområdet, filmvisning, effemera (som Dolce Casa-klistremerker brukt som billetter), et pizzabasert verk ved Lofthus Samvirkelag, og en trykket annonse i publikasjonen som følger utstillingen.

"Dolce Casa oppfordrer kjøpere til å ‘forbli inspirerte’, samtidig som de fremmer ‘tidløs eleganse’ for ditt hjem" (Live Drønen, Hulias, 2025). Alstrup omtaler seg selv som både grunnlegger og utvalgt kunstner, og kombinerer systemer for utvikling og vedlikehold, sirkulasjon og redistribusjon.

På spørsmål om hvorfor hun iscenesetter en slik bedriftspersona og utsetter seg selv for selvutnyttelse, beskriver Alstrup det som et eksperiment – hvor hun omfavner internaliserte arbeidsforhold for å utforske de strukturelle vilkårene knyttet til kunstens markedsverdi, synlighet og måleparametre.

I stedet for å motsette seg kommersielle rammeverk, integrerer hun dem. Dolce Casa blir både et kunstverk og en metamorf struktur – en selvdefinerende, hybrid plattform hvor hun undersøker markedskrefter, symbolikk og muligheter for fremtidige samarbeid.

Vilja Houen Askelund er en kunstner fra Stavanger som bor og jobber i Oslo. I sin praksis er Askelund opptatt av det kulturelle fenomenet teenage-ness: hvordan vi forstår og relaterer til verden som tenåringer. Hun arbeider skulpturelt med tekstil, leire, objekter og kollasj. Askelund har en bachelor i billedkunst fra Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo og er i ferd med å fullføre en mastergrad.

Verk i utstillingen:

Gotta fight, fight, fight, fight, fight for this love, 2025. Glasert keramikk og gymmatte.

"Gotta fight, fight, fight, fight, fight for this love er en serie androgyne miniatyrer fanget i tvetydige omfavnelser. Hovedsakelig finnes det to kilder for skulpturene, to bilder jeg har festet meg ved: et barns onde hevnfantasi som går i oppfyllelse fra novellen “Sild i tønne” (Kristen Roupenian) og en brasiliansk Jiu-Jitsu-trening jeg var vitne til. Det som fascinerte meg ved sistnevnte var hvor ritualistisk og performativt det opplevdes når utøverne byttet sparringspartner. Som en serie koreograferte danser der kropper sammenfiltret og separerte seg. Det ble umulig for meg å fatte hvem som vant. Eller om det i det hele tatt var poenget.

Den 7. juni og 12. juli gjennomføres også en performance med Benjamin Hsieh, I love it when you hold me close II.

Takk til de mange hyggelige folkene på Grip Gym."

Åsa Båve (f. 1988) er kunstner og filmskaper med base i Oslo og Göteborg. Hun arbeider med installasjon, skulptur, performance og video. Arbeidene hennes utgår fra vedlikeholdsarbeid, omsorg og sårbarhet. Hun er særlig opptatt av materialer som bærer kroppslige og hverdagslige referanser, i løpet av mastergraden har hun arbeidet med såpe som et levende og forgjengelig materiale. Arbeidene hennes har vært vist bland annet ved Aarhus Kunsthall, 3:e Våningen i Göteborg og på Southern Sweden Design Days i Malmö. Hun var også en del av gruppeutstillingen Caring Futures i samarbeid med Universitetet i Stavanger (UiS) og kunstner og kurator Hege Tapio.

Verk i utstillingen:

Leaking Body I & II, 2025

Håndlaget såpe varsomt plassert i vann, restene av en såpefontene, to sengelignende strukturer i metall, plastduker strammet med såpebearbeidet tau.

På metallrammen ligger en hinne av såpe, strukket over flaten som et lag av hud. Den andre rammen er fylt med vann og såpe/såpevann som langsomt løser seg opp og utvider seg—som en kropp i forandring. Såpe er et materiale i bevegelse—det er oppløsende, omdannende, omsorgsfullt. Det gir av sin kropp for å ta vare på en annen.

Arbeidet viser to stadier av samme prosess: ett i en oppløsningstilstand, det andre herdet. Gjennom utstillingsperioden vil de to kroppene langsomt forskyve seg fra flytende til fast, fra stiv til hard.

Kim Andreas Roland Berger (f. 1993, Oslo, Norge) bor og arbeider i Oslo:

"Jeg arbeider med serier av malerier og treskulpturer. Prosessen starter med å tegne på morgenen før hodet har våknet. Komposisjonen tar utgangspunkt i arkitekturen og naturen på familiegården og kunsthistoriske referanser og en kontrast mellom geometriske flater og flytende organiske former. Og viser til fragmenterte billedrom med stabler av malerier basert på hvordan malerier over tid stabler seg langs veggene i mitt studio. Tidligere utdanning inkluderer: Einar Granum Kunstfagskole (2017-2019) Bachelor, Kunstakademiet i Oslo (2020-2023) og Magyar Képzőművészeti Egyetem, Budapest (Utveksling, 2024)."

Verk i utstillingen:

Accumulating Stacks, 2025. Malerier i varierende størrelser, akryl og olje på linlerret.

"Mitt hode er som en gammel datamaskin med mange faner åpne samtidig.

Rekkene av faner jeg har lagret for å se en annen dag blir lengre og lengre. De består for det meste av gamle malerier jeg har malt, sammen med malerier jeg har lyst til å male når jeg ser Mamma Karin Anderson eller Jonas Wood. Drar jeg for raskt i fanene blir det ekko av bildet som gjentar seg over skjermen. Treskulpturen er et avtrykk av formspråket i maleriene gjort om til fysiske former.

Arbeidene tar utgangspunkt i tegninger jeg tegner på morgenen før hodet har våknet.

Maleriet starter med at jeg bruker rå pigment og akryl med mye vann. Malingen flyter motstandsløst på det marmorgrunderte linlerretet. Med oljemaling settes tykkere dekkende strøk som rammer inn de flytende flatene."

Accumulating Echo, 2025. Skulptur i eik med akryl og oljemaling.

Treskulpturen består av treverk som er kuttet med båndsag. Den ble satt sammen parallelt med maleprosessen av Accumulating stacks. Skulpturen er en oversettelse av fargene og formene i maleriene til en fysisk struktur i tre.

Thyra Dragseth (f. 1993, København) er en norsk kunstner som bor og arbeider mellom Oslo og Lisboa. Dragseth arbeider tverrfaglig med fotografi, video, lyd, tekst og installasjon. Hennes praksis er forankret i feministisk ideologi, og tar ofte utgangspunkt i mellommenneskelige relasjoner. Arbeidet hennes, som bygger på selvbiografiske tradisjoner, retter et kritisk blikk mot spørsmål om sannhet og persepsjon. Dragseth var medinitiativtaker til det diskursive kuratoriske prosjektet Lars Lisboa (2021–2023) som fungerte som en plattform for utstillinger og arrangementer. Nylige separat og gruppeutstillinger inkluderer: Candyland, Stockholm (2025); Galleri K4, Oslo (2025); Pachinko, Oslo (2024); OSTRA Practice, Lisboa (2024); Kristiansand Kunsthall (2023); Sol Nexø, Bornholm (2023); og MELK Galleri, Oslo (2021).

Verk i utstillingen:

Child, 2025. Videoinstallasjon. Full HD, lyd, aluminiumsnetting, stålrør, fisketråd, spraymaling.

Child er en bevegelig lysskulptur ledsaget av en melodi og lyden av en tikkende klokke. Gjennom bilder presentert i en stop-motion-lignende animasjon, fremstår en tohodet golem-figur i bevegelse - løpende mot og bort fra betrakteren, isolert mot en svart bakgrunn. Figuren er fanget i en evig, repetetiv syklus, projisert over tynn aluminiumsnetting hvor deler av bildet uunngåelig går forsvinner. Ansiktet, delt i to, er basert på 3D-skanninger av kunstnerens sønn og far, og forener de to i én kropp, i en søken etter (slektskap og) speilinger mellom generasjoner. Projeksjonen gjentas på hvert lag, som mulige virkeligheter med mulige liv, tilhørende fortid og fremtid. De gjennomskinnelige kvalitetene i materialene som utgjør skjermene, forsterker nærværet av det umerkelige; som et mønster man ikke kommer seg ut av; eller traumer lagret i muskelvev; eller sykdom i utvikling.

Elise Dypvik er en samtidskunstner basert i Oslo, og fullfører for tiden sin mastergrad i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun jobber hovedsakelig med multimedia installasjoner som kombinerer skulptur, lyd, video og performance, og utforsker krysningspunktet mellom digitale og fysiske virkeligheter. Hennes kunstneriske praksis undersøker de psykologiske effektene av det moderne livet, med særlig fokus på hvordan hukommelse, følelser og menneskets biologi samspiller med en stadig mer teknologisk verden. Inspirert av science fiction, TV-spill og naturopplevelser, konstruerer Dypvik spekulative scenarioer og forestilte fremtider som reflekterer rundt eksistensielle spørsmål og følelsen av fremmedgjøring i samtiden.

Verk i utstillingen:

Echoform, 2025. Tekstil, LED-lys, bordtennisballer, arduino, bevegelsessensor.

Plassert høyt og utilgjengelig aktiveres verket kun når noen nærmer seg. Et tekstilt vesen svarer med lys - en ordløs og umiddelbar speiling av kroppens bevegelser. Det ser deg i det du oppdager det.

Vi opplever en stadig økende syntese av det organiske og det teknologiske. Men hvor går egentlig grensen mellom informasjon og bevissthet? Når en elektronisk struktur reagerer på vår tilstedeværelse, ser vi da en utvannet subjektivitet, eller konturene av en ny, fremmed form for nærvær?

Gjennom skulptur, installasjon og performance utforsker Signe Greve dynamikken mellom angst, natur og menneskelig sårbarhet. Hun nærmer seg disse temaene gjennom vertskap som konsept og metafor for å undersøke forholdet mellom orden og kaos, tillit og kontroll.

Greve er fascinert av verten som både et fysisk og psykologisk rom for komfort og som et bilde på spenningen mellom trygghet og usikkerhet. Hun utforsker denne ambivalensen gjennom materialundersøkelse og posisjonering. I sin praksis jobber Greve primært med organiske og egenutviklede materialer, da dette er viktig både bærekraftig og konseptuelt for arbeidet hennes.

Verk i utstillingen:

ERP (eksponering og respons), 2025. Ni isoleringsplater av organiske trefibre, polyester, madresskum, pappmaché.

ERP (eksponering med responshindring) er en kognitiv atferdsterapi som konfronterer tanker, bilder, objekter og situasjoner som skaper angst eller fremkaller tvangstanker og ubehag. I praksis handler det om å kartlegge et atferdsmønster.

Denne installasjonen ble utviklet gjennom en materialstudie med fokus på å fremheve det indre eller usynlige. De ni isolasjonsplatene danner en scene eller et «rutenett» som skulpturene utfolder seg på. Skulpturene er laget av pappmaché, polyester og madrasskum – materialer som normalt ville vært dekket eller skjult.

Hver skulptur på platene har sin egen form for selvrefleksjon eller selvspeiling. I sin skjørhet er de plassert på «rutenettet», åpne for potensiell utvikling.

Lova Hiselius (f. 1997, Stockholm) er en billedkunstner basert i Oslo. Hun arbeider tverrfaglig med maleri og installasjon. Gjennom fenomener som Skyggen, Spøkelset, Avtrykket og Speilingen undersøker hun grensene mellom nærvær og fravær i nøye utvalgte motiver. Ved å skape verk som utfordrer skillet mellom forestilling og virkelighet, utforsker hun hvordan følelser som frykt og lengsel kan tre fram i materiell form. De siste årene har hun deltatt i utstillinger ved Liljevalchs (Stockholm), Billedkunstnerne i Oslo, Oslo Kunstforening og Podium. Hiselius deltok i sommerresidensen OsloCity#12 ved Podium, og hennes masterprosjekt ble vist på Centralbanken.

Verk i utstillingen:

Repetitions Based on a Fountain Seen Twice, 2025. Olje på lerret, varierende størrelser.

I utkanten av en gammel by finnes en fontene med utsikt over elven. Effekten av en forfriskende fontene forstyrres av et urovekkende grønnskjær. Sett i nærheten av elvens kalde, klare strøm, fremsto fontenen som fanget i et lukket kretsløp. Denne serien med oljemalerier fokuserer på skillet mellom det reelle stedet og fantasien formet av minnet om det. Hvert lerret følger en forestilt frigjøring av vannet fra dets kontrollerte krets, vannets løsrivelse fra fontenens mekaniske bevegelse, og hvordan det til slutt finner veien ned mot elven. Presentert i varierende størrelser, gjentas motivet om og om igjen som i et forsøk på å animere fontenen.

Mohamed Jabaly er en prisvinnende palestinsk filmskaper og produsent fra Gaza by, hvis dokumentarer fanger hjemlandets mot og ånd. Hans nyeste film, Life is Beautiful – Al Haya Helwa, har fått internasjonal anerkjennelse og en rekke priser, blant annet Best Directing Award under IDFA 2023 og Best Nordic Documentary under Nordic Panorama 2024. Hans tidligere prisbelønte dokumentar Ambulance (2016), har blitt vist på store filmfestivaler og har fortsatt stor gjenklang over hele verden.

Jabaly er dedikert til å utvikle talent, og han ledet i ti år filmverksteder i Gaza før han flyttet til Tromsø, der han nå leder Vennskapsby-programmet på Tvibit. Som en sentral deltaker i Palestine Film Institute leder han festivaldelegasjoner og driver Palestine Documentary Hub. Mohamed har sittet i juryer for festivaler som IDFA, One World og Nordic Panorama. Jabaly har en bachelorgrad fra Nordland Kunst- og Filmhøgskole og fullfører for tiden en mastergrad ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Verk i utstillingen:

MY TENT IS NOT A SHELTER (EXTRACT), 2025. Kollasje av sydde klær, fire videoer i loop på skjermer.

"A tent, designed as a temporary shelter, becomes a fragile refuge during the genocide in Gaza, offering no safety from the biting cold of harsh winter nights or the threat of falling bombs.

My wall installation reflects this reality, embodying both resilience and fragility. This fabric wall has been extracted from a previous iteration of the work, which consisted of a whole tent made from pieces of my own clothes, stitched together by hand. The four screens document different moments from my life in Gaza over the last two years. This delicate structure – now part of another ephemeral structure, the scaffolding – expresses my experiences over the past two years as I bore witness to my family's struggles from afar. It also serves as a powerful symbol for my people, who are still living in tents over the rubble of their destroyed homes.

As I write this, the genocide in Gaza continues. Our loved ones—families and friends—are forced to live in unsafe shelters. With no protection, these temporary homes consist of tents lining the streets, with the sky as their roof and fragile fabric as their doors."

David Tobias Bonde Jensen (f. 1988) er en dansk billedkunstner som bor og arbeider i Norge. Jensens arbeid utforsker spekulative, spektrale og mer-enn-menneskelige kropper – kropper som migrerer mellom fiksjon, virkelighet og ulike vitenskapelige paradigmer, fanget mellom forskjellige fortellinger. Gjennom å leke med de performative mulighetene og den poetiske potensialiteten i animasjonsmedier, spesialeffekter, lyddesign og sang, forsøker Jensen å gi disse ofte tausgjorte og misforståtte kropper et nærvær, en stemme og et rom hvor de kan artikulere historiene sine – enten de er dyr, utenomjordiske, døde eller noe midt imellom.

Verk i utstillingen:

Dragon (silence and spit), 2025. Skjermer, høytalere, animert video, tekst, vokal og sampled fløyte. Lengde: 6:59 min. Med hjelp fra Lars Hemmingsen Nørgaard / 3D Service og kunstner Kim Laybourn.

Dragon (silence and spit) er en video- og lydinstallasjon sentrert rundt en kollapset kimærisk skapning i et ukjent landskap. Gjennom skapningens tomme øye finner en sang veien om sin egen oppløsning og ødeleggelse.

Scenen henter inspirasjon fra kunstnerens oppvekst blant helgenikoner malt av faren hans, spesielt skildringene av Sankt Georgs kamp med dragen. Her er helgenen fraværende; i stedet er hesten hans og drageslangen smeltet sammen til en hybrid kropp.

Sangen er delvis inspirert av Ursula K. Le Guins idé om morsmålet som et språk «alltid på randen av stillhet og ofte på randen av sang». Teksten er skrevet og fremført fra kimærens perspektiv, som et fragmentert søk etter ord, en friksjon med et vokabular organisert rundt det menneskelige subjektet, en sang som navigerer mellom språk og stillhet.

George Seamus McGoldrick (f. 1995, London) bor og jobber for tiden mellom Oslo og Kent, Storbritannia. Hans nyeste serie arbeider med tittelen Starter-packs utforsker hvordan løftet om en ny friluftshobby eller dypere kunnskap om ens familiehistorie både kan produseres og kjøpes på nett.

Verk i utstillingen:

Gresford, 2025. Blyant på papir. 21 x 29.7 cm.

You've heard of the Gres- ford dis- as- ter, Of the ter- ri- ble price that was paid, Two

Hun- dred and for- ty- two col- liers were lost, and three men of the res- cue bri- gade.

Til Salg!, 2025. Pigment på papir. 30 x 48 cm.

Flygelhorn koffert
Utsiden er laget av sort skinn og insiden er dekket av brun fløyel, mål 12 x 13 x 114cm
Ta kontakt om du er interessert:

Gerrit Dou
+47 918 62 042

Air-powered!, 2025. Pigment på papir. 28.2 x 43 cm.

Søndag 15. juni 2025 holder Jan Stein et foredrag om alt som er "luftdrevet"— fra messingblåseinstrumentenes opprinnelse til hvordan turbolader brukes i moderne bensinmotorer. Samtalen vil vare i ca. 40 minutter. Det vil bli servert kaffe og kake.

David Noro (f. 1993, DK/ITA) er en billedkunstner basert i Oslo og København. Han studerte kunst ved Gerrit Rietveld Akademiet i Amsterdam (2014–2018) og tar for tiden en mastergrad i kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (2023–2025).

Noro er primært maler, men arbeider også med collage, tegning, tekstiler og skulptur. Hans praksis er forankret i et personlig arkiv av ord, tekster, sanger og samtaler, som han filtrerer fragmenter av hverdagen gjennom. Disse fragmentene oversettes til lagdelte komposisjoner der narrative spor flimrer inn og ut av fokus, formet av merkeskaping og materialutforsking.

Sentralt i maleriet hans er blikket – den som ser, og den som blir sett på. Noros verk har en stille spenning mellom tilstedeværelse og avstand, der bilder utfolder seg med en øyeblikkelig, relasjonell sensibilitet. Motiver oppstår intuitivt, og skifter mellom det poetiske og det prosaiske, uten å sette seg fast i en fast betydning.

Verk i utstillingen:

Critters quarrel at night, 2025. Tempera, egg-tempera, blekk, akvarell, akryl, pigment på lerret. 214 x 366 cm.

Notes on a crowd (2022-2025), 2025. Egg-tempera, akryl, olje, kollage, alkohol-basert blekk, fugemasse, blyant på tre, lin, bomull og lerret. Varierte størrelser.

I driften mellom drøm og våken tilstand vekker disse verkene stille, symbolske rom formet av subtile psykologiske understrømmer. Et sentralt tema er transformasjon: av selv, persepsjon og hukommelse. I stedet for lineære fortellinger antyder hvert maleri en emosjonell eller psykologisk tilstand i endring.

Ett maleri minner om en dårlig forberedt natt ved Roskilde Fjord, fylt med innbilte trusler. Et annet sørger over tapet av en venn; et tredje gir liv til en rastløs kjøkkenbeholdning om natten.

Maleri kan sees som glemselsbilder, der lag på lag skaper et paradoks: jo mer som skjules eller males over, desto mer trer verket frem. Det handler om konstant forandring og en balanse mellom det synlige og usynlige, det kjente og det glemte. Som den natten blir former tvetydige og stillheten bærer usagte trusler. Maleriene åpner et rom mellom nærvær og fravær, hukommelse og glemsel. Noen ganger blir betrakteren den observerte i et spill om posisjon og perspektiv.

May-Oisín Qviller (f. 1995) er hovedsakelig filmskaper, men jobber også med lyd, musikk, foto og skriving. Hans arbeid utforsker hvordan vi sanser og forstår verden rundt oss, spesielt for de av oss som ikke klarer å bruke et talende eller skrivende språk for å tydelig kommunisere hvordan vi føler oss og hvorfor. Med denne interessen blir ofte de ekstreme sidene av menneskelig atferd utforsket, som traumer, vold og hat. Til tross for de vanskelige tematikkene prøver verkene så godt de kan å fremstå som sanger, for å kunne skape et språk som er tilgjengelig, barnlig og nysgjerrig.

Verk i utstillingen:

While Passing, It Grows, 2025. Multikanal lyd, digitale prosjekteringer.

While Passing, It Grows er en rastløs lydinstallasjon, en barnlig ødeleggelse av noens minner, med små digitale prosjekteringer som leder deg gjennom installasjonens mørke og trange rom.

Klara Rosenlund (f. 1991) er en svensk kunstner basert i Norge, med en BFA fra Kunstakademiet i Bergen og en kommende mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2025. Arbeidene hennes har blant annet blitt vist på Vent Space i Tallinn, Gyldenpris Kunsthall i Bergen og Halmstad Konsthall i Sverige. Verkene hennes kretser ofte rundt temaer som sårbarhet, trussel og emosjonelle spenningsfelt.

Verk i utstillingen:

Stretch, 2025. Håndbøyde stålstenger med skarpe ender formet i organiske former, motor. 100 cm x 100 cm x 250 cm.

Skulpturen består av stålstenger formet i organiske former, hengende fra taket, med skarpe spisser som strekker seg mot bakken. Verket bygger på en utforskning av pigger og skarpe former som symboler på beskyttelse i tider med indre usikkerhet.

Sondre Røe (f. 1993, Harstad) arbeider med maleri, fotografi, film og digitale medier i en multidisiplinær praksis med fokus på identitet og oppmerksomhet. Nylige utstillinger inkluderer Mikey Laundry Art Garden (Bergen), Kunstnernes Hus (Oslo), Saksumdal Tempel (Lillehammer), Nitja (Lillestrøm) og Salgshallen (Oslo).

Verk i utstillingen:

zero-views.no,2024–, generativ nettside i kontinuerlig transformasjon. Bygget med HTML, CSS og innsamlede RSS-feeder.

En utforskning av hvordan oppmerksomhet formes, fragmenteres og styres i en digital virkelighet. En generativ tekststrøm speiler rytmen i nettkulturen – der informasjon konkurrerer, overlapper og oppløses.

Taylor Alaina Liebenstein Smith (f. 1993) er en amerikansk, fransk-naturalisert kunstner. Hun forstår klimakrisen som en krise i persepsjonen, og dermed også i evnen til å påvirke. Med dette i tankene forsøker hun å kultivere inntoning og emosjonell sensitivitet overfor tilsynelatende døde eller fjerne geobiologiske enheter som permafrost eller biofilm. For å gjøre dette samarbeider hun med forskere, poeter, dansere, arkitekter og andre arter, og dekonstruerer de oppfattede grensene mellom vitenskapelig og kunstnerisk kunnskap. Materielt sett utforsker hennes praksis de poetiske skjæringspunktene mellom analoge og biologiske medier, og hun blander biokunst med film og video, installasjon, performance, lyd, fotografi, grafikk og tekst. Hun har en mastergrad i kulturformidling fra École du Louvre og en bachelorgrad i maleri og kunsthistorie fra Boston University. Arbeidene hennes har vært utstilt i Frankrike, Norge, Finland, Tyskland, Spania og USA. Hun er medlem av det finske Bioart Society, og arbeidene hennes er også inkludert i franske nasjonale samlinger.

Verk i utstillingen:

Industrial era permafrost: -20°C, 1899, 2025. Skulptur, 72.5 cm x 43.5 cm x 50 cm.

Denne skulpturen er en del av et større prosjekt som utforsker permafrostens poetikk gjennom analoge teknologier. Den består av en magisk lanterne fra 1899 som holdes inne i et fryseskap, som har blitt omgjort til en projiserende vitrine. Inne i den magiske lanternen er det en prøve av permafrost som projiseres utover. Permafrost er jord som har vært frossen i to eller flere år på rad, men som tiner på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Denne prøven er en av mange som kunstneren sammen med de vitenskapelige samarbeidspartnerne Mats Ippach og Anfisa Pismeniuk har tatt i Finnmark i forbindelse med feltundersøkelser utført av Universitetet i Oslo. Til tross for at temperaturen i fryseren er -20 °C, kan ikke tining av prøven stoppes helt. Derfor fortsetter projeksjonen å bevege seg gjennom hele utstillingen.

Industrial era permafrost: 0°C and rising, 1965, 2025. 35 mm lysbildefremviser med en karusell med 80 lysbilder. 26 x 26 x 9 cm.

35mm-lysbildene i denne projektorens karusell inneholder ikke fotografisk film, men materialprøver som er valgt ut og manipulert av kunstneren, og som er frosset og tint gjentatte ganger. I tillegg til permafrostprøver inneholder noen av lysbildene også mikrober dyrket fra permafrost og prøver fra termokarstdammer (tint permafrost), alle tatt i Finnmark. Andre inneholder blandinger av evigvarende kjemikalier og mennesketårer: potensielle kilder til fremtidig permafrost. Hvert minutt roterer karusellen, og et nytt objektglass (en prøve mellom to glassplater) projiseres, noe som tiner prøven og skaper et bevegelig bilde som gradvis forsvinner.

Sanna Sønstebø (f. 1999) skaper instruksjoner og konseptuelle rammeverk som utgangspunkt for tekst-, video- og performance-verk. Hun jobber med hverdagslige mønster og forutsigbare situasjoner, og har som intensjon å fremmedgjøre disse gjennom prosjektene. Sanna har en BFA fra Leeds Arts University i 2019, og ferdigstiller nå sin MFA ved Kunsthøyskolen i Oslo. Hun har deltatt i utstillinger på Akademirommet på Kunstnernes Hus i Oslo i 2024 og Assembly House i Leeds med kunstnerkollektivet We Didn’t Fancy i 2023. Hun deltok på kunstneroppholdet #23 Understanding Intelligence hos Praksis i Oslo i 2022.

Verk i utstillingen:

Departures (001, 010, 100), 2025:

001_Departures, 05:00, audioguide, MP3-spiller med hodetelefon, trerammer, Kunstnernes Hus-utstillingskatalog fra 1995.

010_Departures, 05:00, audioguide, MP3-spiller med hodetelefon, trerammer.

100_Departures 05:00; audioguide, MP3-spiller med hodetelefon, trerammer, tankekart.

"Audioguider brukes hyppig i store museer. De snakker ofte om verkets opprinnelse, kunstnerene bak dem, og tidsperiodene de ble laget i. Audioguidede turer er en form for historiefortelling. De forteller oss hva vi bør trekke vår oppmerksomhet mot, og hvorfor vi burde gjøre det.

I Departures inviteres den besøkende til å høre på tre forskjellige historier, plassert i tre forskjellige rom. Verket ønsker å utforske hvordan informasjonen vi får om kunsten, rammer inn måten vi oppfatter kunsten på; helt fra stemmen og måten en person snakker på, til historiene disse stemmene velger å snakke om. Disse audioguidene er basert på verkene i rommet, men spekulative og fiktive. De er ikke representative til hva kunstnerne egentlig mener."

Isak Ree Torgersen (f. 1994, Oslo) er en multimedial kunstner som arbeider i skjæringspunktet mellom ambisjon og desperasjon. Med denne bioen forsøker han å omforme ambisjon til institusjonell legitimitet, formet av publikums påvirkning og velvilje. Anse dette som en bønn om å få stille ut internasjonalt eller institusjonelt.

Verk i utstillingen:

Bouquet of Flowers, 2025. Cymbaler, stålstenger, krone.

En bukett trenger aldri en forklaring.

Dens symboler komponerer en stum, avskåret gest.

Percussions Play, 2025. Cymbal, stålstang, trommestikker.

Cymbalen og trommestikken er gjensidig avhengige. Én slår; den andre svarer.

Deres anspente, konfronterende forhold er et sammenstøt mellom makt og motstand.