I 1966 kom maleren Jan Radlgruber hjem fra Venezia-biennalen med en mengde inntrykk og følgende konklusjon: Lag utstilling av Günther Haese! Denne lille episode ble den direkte foranledning til vår presentasjon av en av de mest særpregede kunstnere i etterkrigstidens Tyskland.
Dersom vi en morgen behandler vekkeklokken mer brutalt enn vanlig, vil vi kanskje se at interiøret er en fascinerende eventyrverden av mekaniske detaljer, hvor hver og en av delene er presist utformete, funksjonelle enheter. Selv trukket ut av sin funksjonelle sammenheng er et tannhjul eller en klokkefjær harmonisk, vakker og i aller høyeste grad stimulerende for fantasien.
Denne enkle oppdagelse ble bakgrunnen for Günther Haese's merkelige konstruksjoner. Året var 1961. Inntil da var Haese et relativt ukjent navn. Det meste av sin tid som skapende kunstner hadde han tilbragt som student på en kunstskole i Holstein og deretter på Kunstakademiet i Düsseldorf med maleren Bruno Goller og billedhuggeren Ewald Mataré som lærere. Før det, i tiden 1945—48, arbeidet han med maleri.
Dersom man trekker en gjenstand ut av sin sammenheng og plasserer den i en ny, vil den gi — eller medvirke til — en ny uttrykksverdi. Figurens uttrykk er, naturlig nok, avhengig av det materiale man bruker. Uttrykkskraften, eller kvaliteten, er vahengig av hvordan man bruker det.
De siste 60 års utvikling har fjernet kunstbegrepet fra de kriterier vi har vært vant til å benytte for å betegne et verk som kunst. Billedkunsten er forlengst gått inn i en fase hvor den fullstendige frihet gir næring for skapende evner, og selve valget er en primær kunstnerisk handling.
De verker som oppstår har svært forskjellig karakter og basis — så forskjellig at begrepet kunst ikke lenger kan identifiseres med borgerskapets klassifisering av godkjente kvaliteter i forrige århundre. Det blir et samlingsord for en rekke forskjellige aktiviteter, hvis eneste felles funksjon er å virke som opplevelsesgrunnlag — og derved reaksjonsgrunnlag — for hver enkelt blant publikum. Stort sett er kunsten mer enn noen gang blitt en kunst for individer, hvor den enkeltes engasjement er det vesentlige moment for utnyttelsen av verket.

Günter Haese (1924-2015) var en tysk kunstner som hovedsakelig jobbet med skulpturer laget av ståltråd, netting, metalltråder og lignende. Han jobbet også mye med ferdige materialer som han satt sammen til mobiler, altså skulpturer der bevegelse er et viktig element. Haese var utdannet ved Kunstakademiet i Düsseldorf under maleren Bruno Goller og billedhuggeren Ewald Mataré. Han begynte sitt kunstneriske virke som maler, og gikk senere over til skulpturene han i dag er kjent for.