Av europeiske malerskoler er den engelske den eneste hvor akvarellmaleriet er blitt betraktet som jevnbyrdig med oljemaleriet. I England er det blitt utøvet av nesten alle de fremste malere gjennom de siste 200 år. Ikke engang portrettmalerne har foraktet denne teknikken, som vi ser det i de to overraskende fri laverte tegningene- portrettstudier- av Romney på utstillingen. Faktisk er det enkelte malere som nesten utelukkende har laget akvareller, slike som Alexander Cozens, J. R. Cozéns og Girtin som er tres av de mest originale kunstnere i hele den engelske skole. Turner, som vel er Englands største maler, er også den største akvarellist og hans produksjon på dette område er overveldende. Paradoksalt nok har det vært hovedgrunnen til at han stadig er blitt undervurdert utenfor England, spesielt i Frankrike, hvor akvarell blir betraktet bare som en beskjefigelse for amatører. Ikke desto mindre var Turner, med sin regnbue-palett, en betydningsfull forløper for impresjonismen.

Denne utstillingen kan selvfølgelig ikke bli helt ut representativ men dens mål har vært å vise et utvalg arbeider av store og mindre store kunstnere, tilstrekkelig til at man kan følge utviklingen av akvarellmaleriet fra dets første blomstring omkring 1750 inntil i dag.

Skolens begynnelse i det tidlige 18. århundre var beskjeden nok. Da ble akvarellen brukt hovedsakelig til å fargelegge penn- eller blyanttegninger med en fullstendig topografisk karakter, f. eks. Bamfylde's tegning av St. Michaels fjell. Gradvis ble fargen og penselstrøkene mer fri, men mange kunstnere beholdt stort sett det topografiske syn, selv når de tilførte det så meget ynde og dyktighet som brødrene Thomas og Paul Sandby som begge arbeidet for Kong George III i Windsor. Richard Wilson gikk et skritt videre. Han har tegnet to utsikter like ved Rom da han var på besøk der for nøyaktig to hundre år siden, og de er presise i sin topografiske redegjørelse, men de er også fulle av det varme italienske lyset som inspirerte Wilson resten av hans Iiv.

Det var imidlertid med Alexander Cozens og hans sønn John Robert at teknikken ble endelig befridd fra de tidligere restriksjoner og konvensjoner. Alexander Crozens som ble født i Russland omkring 1717, slo seg ned i England i 1746 eller kort tid senere og ble tegnelærer ved Eton College. Han var en fornyer i det at han ofte brukte penselen uten noen foregående tegning. Det satte ham istand til å skissere hurtig og bredt, og i hans hånd kunne akvarellen fange inn storheten i det fjell-landskap som beveget ham så sterkt. Hans fargebruk var likevel sterkt begrenset, og denne arv etterlot han sin sønn, hvis tidligste akvareller er nærmest monokrome. De ble laget under en tur han tok til Sveits og Italia i 1776 med sin velynder, dilettanten og kjenneren, Richard Payne Knight. Senere, under sin annen reise til Kontinentet, nådde han den fulle fargeutfoldelse, og hans sene akvareller som har et anstrøk av den kommende galskaps melankoli, er i sin art de fineste ting som ble laget i det 18. århundre.

Ved siden av den direkte betydning han hadde, spilte Cozens en annen viktig rolle i utviklingen av engelske akvareller, for hans lege Thomas Monro, som var en dyp beundrer av hans verk, brukte de unge malere Turner og Girtin til å kopiere så mange av Cozens akvareller som ban kunne finne. I sin mest 'mottagelige salder ble de fortrolige med disse vidunderlige akvarellene, og stadig merker man gjenklang fra Cozens i deres arbeider.

Opprinnelig var Girtin læregutt hos Edward Dayes, en kunstner hvis talent sjelden nådde til mer enn det sjarmerende, bortsett fra noen arkitektursakvareller som vi har et godt eksempel på i denne utstillingen (nr. 34). Turner var også læregutt hos en arkitektiv tegner, Thomas Malton. Etter denne begynnertreningen og arbeidet for dr. Monro, utviklet både Girtin og Turner seg raskt, og det var med dem det engelske akvarellmaleri fikk sitt endelige uttrykk. Det vant fra tid til annen frem til en lyrisk skjønnhet som godt kan sammenliknes med de største innen engelsk diktning. Girtins forhold til landskapet ligger faktisk nær Wordsworth's. Girtin døde i 1802, 27 år gammel og det ble overlatt til Turner å 'føre akvarellen frem til det fullendte. Han innførte stadig klarere og lysere farger og oppløste hele sitt motiv i et lysbad, men likevel tillot han aldri sin komposisjon å bli løs, noe han vel tildels skyldte sin tidligere arkitekturtegning. Turners uvikling blir på en beundringsverdig måte demonstrert av de to arbeidene på utstillingen: fra «Richmond Bridge» som ennå er stillferdig i fargen og konvensjonelt i synsmåten, frem til «An Alpine Stream» 35 år senere, da Turner for å bruke Constable's uttrykk, malte «i farget damp».

Turner var en enslig meteor og få av hans samtidige eller etter: følgere forsto tilstrekkelig til å ønske å følge i hans fotspor. Girtin derimot, virket dypt på sine etterfølgere og det blir sagt at det var møtet med Girtins 30 akvareller i Sir George Beaumont's samling som fikk Constable til å bli maler. Utvilsomt ble både han og Cotman påvirket av Girtin og det gjelder også flere mindre betydelige kunstsnere som F.eks. Varley. Constables akvareller må imidlertid tross sin skjønnhet vike plassen for hans oljemalerier, men Cotman er først og fremst akvarellmaler og hans arbeide med formen ga teknikken en ny styrke. Det dannet et alternativ til Turners voksende konsentrasjon om gjengivelse av atmosfæriske virkninger. Den Girtin-etterfølger som førte hans nyvinninger et trinn fremover var Peter de Wint. Ikke bare var hans penselføring friere og dristigere enn forgjengerens, men hans farge var også vidunderlig rik og varm. Han kunne fange inn den engelske sommers fargeglød med forbausende dyktighet og spontanitet.

Ved siden av disse store navn var det også utallige mindre betydelige menn som malte engelsk liv og engelsk landskap på en måte som fremdeles gleder oss. Noen av dem, F.eks. Rowlandson og Cox laget enkelte arbeider som står på linje med de beste, men selv de minst kjente kunstnerne i denne perioden er istand til i enkelte øyeblikk å heve seg over seg selv.

Fra Turners død i 1851 til omkring 1900 var engelsk akvarellkunst lavest nede. Samlerne ønsket enten falskt romantiske landskapsgjengivelser eller senere i århundret den prosaiske reproduksjon av turen. Det drepte kunsten og ble til lykke for kunstnere som Birket Foster og Leader. Av denne grunn er perioden ikke representert på utstillingen.

Engelsk maleri ble gjenopplivet ved slutten av det 19. århundre av to kunstnere som begge var født i 1860, Philip Wilson Steer og Richard Sickert. Begge var påvirket av Whistler — og Sickert også av Degas som vi kan se av hans arbeide på utstillingen. De var ledere for de såkalte engelske impresjonister og deres bidrag til engelsk kunst har ikke minst vært å innpode den franske impressjonisme på en engelsk stamme. Wilson Steer med sin gjennomsiktige farge og sin dyktighet i å gjengi en beveget himmel, er kanskje den største engelske landskapsmaler i dette århundre. Hans akvareller gjør ham til en verdig bærer av tradisjonen etter Cozens, Constable og Turner.

Utstillingen slutter med en gruppe på 29 akvareller av 16 nålevende kunstnere. Intet rent abstrakt arbeide er blitt valgt ut, og de kunstnere som er innbudt til å stille ut faller med tre unntagelser i to hovedgrupper. Den første omfatter de som tilhører hovedstrømningen innen engelsk akvarellkunst og som er Wilson Steer's naturlige etterfølgere. Denne gruppe ledes av Connard, Steers etterfølger og venn, og fortsettes gjennom Pitchforth, Dring, Darwin og Mary Potter frem til Leslie Worth, den yngste kunstner som er representert.

Den annen gruppe har sine inspirasjonskilder lenger tilbake, i Girtins romantikk og Cotmans formale soliditet. De søker å avstive det tilsynelatende tilfeldige hos den første gruppen ved å understreke struktur og tegning. Édward Bawdenis «Rocca di Papa» minner om Cotmans tegninger av monolitter, så massiv er den i sin utforming, og John Nash 's «Westleton Quarry» (nr. 89) rommer også gjenklang etter Cotman. John Piper står i dypere gjeld til Girtin, og hans romantiske slott (nr. 98) minner om den sistes store arbeider med liknende , nr1 motiver, bare tilført et lite anstrøk av uhygge.

De tre unntagelser, de som står utenfor disse retninger, er Henry Moore og Barbara Hepworth, som tilfører akvarellen en ny plastisitet med utspring i deres skulptur — og Augustus John, vår største levende portrettmaler og tegner. Hans fineste arbeider ble laget før 1920 og hans varierte linjerikdom blir godt illustrert i «Group of Irish Gypsies» (nr. 83) laget omkring 1917.

Det er forøvrig interessant å legge merke til hvor mange engelske kunstnere som har arbeidet i andre land. Nesten alle det 18. hundres akvarellister dro til Italia og Sveits. Lear som kanskje er bedre kjent som forfatter av komiske vers, reiste gjennom hele Midt-Østen og til India, Holland dro til Portugal og Venezia, Roberts og Lewis til Palestina, Syria og Spania, Callow og Cox til Frankrike. Cotman dro tre ganger til Normandie for å lage skisser, og hans levende «Chateau Navarre» malt ca. 1823 viser hvor opptatt han har vært av dette nye landskapet. Og Girtin dro til Paris hvor han i sitt siste leveår laget den sjarmerende lille akvarellen av «Louvre». I vår tid reiser kunstnerne så meget de kan på tross av valuta-hindringene. Vi viser to landskaper fra Norge, som John Minton har laget under et besøk her nylig.

Ikke desto mindre er selvfølgelig engelske kunstnere gjennom tidene først og fremst blitt inspirert av den forfinete skjønnheten i det engelske landskapet og av det myke engelske lyset. Ikke noe annet uttrykksmiddel en akvarallens kan bedre fange inn disse verdiene.