Ja, stormens drama i naturen passer meg best, liksom smertens i livet. Paradiset er herlig, men Getsemane er enda herligere. Og allikevel trenger man litt luft, litt lykke, fremforalt for at formen skal tre frem, forat linjene skal kunne tale.- Det hele må siden gjerne være dystert.
En fugl i bur vet meget vel at det finnes noe den skulle kunne du til når våren kommer, den føler meget vel at det er noe den bør gjøre. Men den kan ikke gjøre det. Hvad er det? Den husker ikke riktig, har bare en dunkel anelse om det og sier til seg selv: De andre bygger rede og legger egg og føder unger. Og den slår hodet mot gittret, men buret gir ikke etter, og fuglen blir ute av seg selv av smerte.
«Se på den døgenikten», sier en annen fugl som flyr forbi, «det er sikkert en som lever på andre». Fangen lever imidlertid videre og dør ikke. Derute merker man ingenting av det som skjer inne i den, den har det jo bra og gleder seg over solskinnet. Og så kommer trekktiden og den får et anfall av melankoli. «Men den har jo alt den behøver», sier barna som steller den i buret. Den betrakter imidlertid den blytunge himmelen, og i sitt indre raser den opprørsk mot skjebnen: Jeg er i bur, jeg er i bur, jeg mangler ingenting, dere dumrianer! Jeg har alt jeg trenger! Bare ikke friheten til å være en fugl som de andre! Vet du hvad det er som kan få fengslet til å styrte sammen? Det er den dype, alvorlige kjærlighet. Å være venner, være brødre, å elske hverandre, det bryter opp fengselsportene med ubetvingelig
makt. Den som ikke har noe av alt dette, han forblir i døden. Men der hvor vennskap blomstrer, fødes livet påny.

...jeg må fortsette nettopp den vei jeg har slått inn på. Om jeg ikke gjør noe, om jeg ikke studerer, ikke søker lengre, da er jeg fortapt. Ve meg da! Slik ser jeg saken. Gå videre, gå videre, det er nettopp det som er nødvendig. Men du spør meg: Hvilket er ditt egentlige mål? Det blir tydeligere, det blir langsomt og sikkert klarere i konturene, likesom utkastet blir en skisse, og skissen blir et bilde jo større alvor man arbeider med.
Det er en vanskelig tid som ligger foran meg. Vannet kommer til å stige høyt, kanskje helt til munnen, kanskje enda høyere - hvorledes skulle jeg kunne vite noe om det på forhånd? Men jeg kommer til å kjempe min kamp til slutt, og jeg tenker å selge mitt liv dyrt.
Jeg kjenner hvorledes lysten til å gifte meg og skaffe meg barn holder på å forsvinne og til sine tider er jeg ganske melankolsk over å være slik i femogtredveårsalderen, da jeg egentlig burde føle meg ganske annerledes. Og jeg ønsker iblant det fordømte maleriet dit pepperet gror. - Det er visst Richepin som sier et eller annet sted: «Kjærligheten til kunsten skader den virkelige kjærligheten». Jeg finner dette forferdende sant, men til gjengjeld gir den virkelige kjærlighet avsmak for kunsten.
I begynnelsen gjør naturen alltid motstand når det gjelder å tegne den. Men bare man gjør alvor av saken, lar man seg ikke bringe ut av fatning av motstanden. Tvertom er det bare enda en anledning til å seire. I bunn og grunn er naturen og den oppriktige tegner av samme mening.
Jeg skal si deg noe allerede på forhånd. Alle mennesker kommer til å synes at jeg arbeider for fort. Tro ikke noe slikt. Er det ikke sinnsbevegelsen, oppriktigheten i vår følelse overfor naturen som er det avgjørende. Og disse følelser er stundom så sterke at man arbeider uten å merke at man arbeider. Iblant kommer penselstrøkene slag i slag, de følger hverandre som ordene i en samtale eller i et brev... Bare når jeg har forsert arbeidet til det ytterste har jeg en fornemmelse av livet.
Jeg vet alt for godt hvilket mål jeg har for øynene og jeg er altfor fast og sikkert overtydd om at jeg aprés tout er på rett vei, når jeg fortsetter å male hva jeg føler og ha følelsen med når jeg maler, til at jeg skulle feste meg stort ved hvad folk sier om meg. En bondepike er etter min mening vakrere enn en herskapsfrøken i sin slitte og lappete kjole og sin jakke som gjennom vær, vind og sol har fått de fineste nyanser. Klæ henne i fine dameklær så forsvinner alt det ekte hos henne. En bonde er vakrere på akeren i sin arbeidsbluse enn når han om søndagen går til kirken et slags herskapskostyme...
Jeg kan ikke arbeide uten modell. Jeg påstår ikke at jeg ikke blant frimodig vender ryggen til naturen, når jeg forvandler en studie til et bilde, idet jeg fordeler fargene, forstørrer og forenkler. Men jeg har en panisk skrekk for å fjerne meg fra det mulige og riktige når det gjelder formen. Jeg overdriver, endrer iblant motivet, men hvordan det enn er: jeg oppfinner aldri hele bildet. Jeg finner det i steden ferdig, må bare løse det ut av naturen.
Da Gauguin var i Arles tillot jeg meg som du vet en eller to ganger å arbeide etter fantasien, som i «La Berceuse» og i «Kvinnen som leser en roman» - en svart figur i et gult bibliotek - og den gang syntes abstraksjonen virkelig å åpne meg en lokkende vei. Men det er fortrollet land, gamle venn, og man finner seg snart trengt mot veggen.
Fremtidens maler - det er en kolorist som det hittil ikke har vært maken til...
Istedenfor å søke å gjengi nøyaktig hva jeg har for øynene, anvender jeg fargene mere fritt for å uttrykke meg med så meget større kraft.
Istedenfor teorier skal jeg gi deg et eksempel på hva jeg mener. Jeg ønsker å gjøre et portrett av en kunstnervenn som drømmer store drømmer, som arbeider som nattergalen synger, fordi hans natur er slik. Denne mannen skal være blond. Jeg ville gjerne legge inn i bildet min vurdering, den kjærlighet jeg nærer for ham.
Til å begynne med maler jeg ham da slik som han arter seg, så nøye jeg kan. Men bildet er ikke dermed ferdig. For å fullbyrde det overgår jeg til å bli fri kolorist. Jeg overdriver det blonde i hans hår, jeg kommer frem til brandgule toner, til kromgult, til sitrongult. Bak hodet maler jeg istedenfor den banale veggen i det tarvelige kammeret uendeligheten. Jeg gjør en enkel bakgrunn av blått, det rikeste, mest intense blå jeg kan få til, og gjennom denne enkle sammenstilling av det lysende blonde hodet mot den rike blå bakgrunnen når jeg en hemmelig hetsfull virkning som av en stjerne i det dypblå rommet.
... I dette bildet har jeg forsøkt å uttrykke at kaféen er et sted hvor man kan ruinere seg, bli forrykt og begå forbryterske handlinger. Jeg har forsøkt med rødt og grønt å uttrykke menneskenes forferdelige lidenskaper.
Forutsatt at det på de utallige andre planetene og solene eksisterer linjer, former og farger som her, står det oss fritt å bevare et visst håp om at det kanskje kan finnes andre og bedre eksistensvilkår for maleriet enn på jorden - vilkår som kan oppnåes gjennom en forandring som ikke behøver være noe mere forunderlig enn larvens forvandling til sommerfugl.
Virksomhetsfeltet for en malersommerfugl som er forvandlet på denne måten skulle kunne tenkes å være noen av de mange stjerner som etter døden sannsynligvis ikke er vanskeligere å nå enn de små svarte punkter på kartet, som i vår jordiske eksistens markerer steder og byer.
Om vi tar toget for å begi oss til Tarascon eller til Rouen, så tar vi kanskje døden for å reise til en stjerne. Det synes meg langtfra umulig at sykdommer som kolera, nyresten, tuberkulose, kreft - i virkeligheten er himmelske samferdselsmidler på samme måte som dampbåter, omnibusser og tog er det under jordiske forhold. Å dø i fred i sin alderdom skulle i så fall være å gå til fots...

(Fra Vincent van Gogh's brev)