OM UTSTILLINGEN.

Det er femten år siden den siste omfattende utstilling av vesttysk nåtidskunst er blitt vist i Norge. Utstillingen ble vist under tittelen «40 tyske under 40» i Norge og Finland i 1969/70. Som tittelen lovet presenterte mønstringen nye tendenser av yngre kunstnere; de fleste av dem hører idag til den europeiske, for ikke å si internasjonale nåtidskunst. Siden den tid er kunsten blitt preget av nye stilbevegelser og tendenser også av kunstfientlige. Mye som var toneangivende den gang som Concept-art, POP-art, OP-art, lys og bevegelse, har mistet noe av sin aktualitet. Men også nordmennenes syn på vesttysk nåtidskunst har forandret seg. Kunstnerne i «40 tyske under 40» var i sin tid nesten ikke kjente for det norske kunstpublikum og hverken offentlige samlinger eller private liebhabere var interesserte i å kjøpe noe (noe begge har angret siden!). De unmiddelbare følger for den norske samtidskunsten var heller små. Idag fortoner situasjonen seg helt annerledes.

Interessen for tysk samtidskunst har nemlig vokset jevnt såvel hos norske kunstnere som hos landets kunsthistorikere, museumsfolk og samlere. Man kan nesten snakke om en nyorientering. Dette kan avleses tydelig på utstillingene til unge norske kunstnere som ikke bare begjærlig tar opp hovedimpulsene fra kontinentale kunststrømninger, men som også arbeider videre med bestemte nye tendenser fra Rhein-Ruhr området. Tydelig blir denne nyorienteringen også på universiteter og akademier; når det gjelder å velge kunstlandskaper for ekskursjoner eller stipend, så er Forbundsrepublikken ved siden av New York og Nederland blitt til et yndet reisemål og arbeidsted. Denne nye interessen viser seg dessuten klart i utstillingsprogram-

mer og salg til offentlige institusjoner — og like mye i de private gallerienes arbeid og tilbud. Vårt konsept for utstillingen forsøker å svare til disse forandrete betingelsene. Derfor mangler det også noen vesentlige navn i vesttysk kunst som Joseph Beuys, Horst Janssen og Anselm Kiefer som nettopp har vært representert med separatutstillinger i Norge.

Denne utstillingen må også forståes som et svar på en mønstring av norsk nåtidskunst som ble vist på Kieler uken 1981 i Kunsthallen Zu Kiel og etterpå i Darmstadts Kunstforening. Under forberedelsene til den utstillingen som ble planlagt av en arbeidsgruppe i Norge (med kunsthistorikerne Trygve Negaard og Gerd Woll i Oslo, med professor i form og farge Jan Brockmann i Trondheim og med direktøren for Kunsthalle zu Kiel, Jens Christian Jensen) oppsto det nære kontakter og en atmosfære av vennskapelig samarbeide som kunne gjøres fruktbar for denne utstillingen. Hver av oss tre — Jan Brockmann fra Trondheim, Kjell Nupen fra Kristiansand og Jens Christian Jensen fra Kiel — har kunnet bidra med sine vurderinger. Vi håper at vi på denne måten ikke har gitt etter for ureflekterte forkjærligheter og aversjoner —, vi hadde ihvertfall ingen vansker med å bli enige, og hver av oss har gitt avkall på bestemte ønsker uten å murre.

Ved valg og rekkefølge av de norske utstillingstedene var det en medbestemmende tanke å ta regionalismen i den offisielle kulturpolitikken på alvor: utstillingen starter ikke i landets nåværende hovedstad, men i middelalderens. For kulturarbeidere i dette langstrakte landet er det av avgjørende betydning at initiativer og konsepter som går utover regionens grenser, ikke helt selvfølgelig blir fanget opp og tatt vare på av hovedstaden Oslo. Kunstnernes Hus i Oslo har bakket opp denne ideen. Utstillingen er kommet istand etter et initiativ fra styret i Trondhjems Kunstforening med dens formann Eilif Olsen som drivkraft. Da det i Kunstnernes Hus i Oslo var et lignende ønske var det naturlig å forene krefter for å realisere dette prosjektet. Kulturavdelingen i Utenriksdepartementet til Forbundsrepublikken Tyskland har velvillig støttet denne utstillingen. Dermed var en vesentlig del av grunnlaget skapt fra tysk side. —Vi takker for denne støtten. Til vår glede kan utstillingen nå også vises i Danmark, i Aarhus Kunstmuseum. Vi takker det Kgl. Danske Ministerium for Kulturelle anliggender og museets direktør Liese Funder, for tilsagn og hjelp. Magni Gjelsvik takker vi for en stor del av det vanskelige arbeidet med oversettelsen, likeledes Ruth Waadeland, Svein Christiansen og Gunnar Osen som har ofret en del av sine ferier for å lese korrektur. Til tross for våre felles anstrengelser vil det sikkert være nok forståelsesvansker igjen for den norske leseren, dvs. nok arbeid med tekstene. Det ble synlig under dette arbeidet at den norske og tyske måten å skrive om kunst på, er tydelig forskjellig. Sett med norske øyne er tyske kunstskribenter altfor ofte filosofisk abstrakte. Mye forblir dunkelt for den norske leseren som venter seg pragmatiske vink og erkjennelser som er vunnet så konkret som mulig i en direkte synserfaring av verket. Vi håper at vi ikke har vært for urettferdige, hverken mot noen av de tyske forfatterne eller de norske og danske leserne.