Vennskapet med Sigurd Danifer vekket Svein Strands interesse for fransk kunst, og denne orienteringen ble forsterket gjennom de impulser Alexander Schultz ga ham som lærer på Statens Kunstakademi. At denne innsiktsfulle formidlingen ga til kjenne en annen oppfatning enn Matisse-elevenes, får man et klart bilde av i det glimrende essayet Strand skrev i katalogen for minneutstillingen over Danifer for to år siden. Der som i hans maleri framgår hvor reflektert han stiller seg i forhold til tradisjonen, at det verken er snakk om å føye seg selvutslettende inn under den, eller å finne seg trygt til rette innenfor de skjemaer den anviser. For selv om det tidligere kunne fortone seg som om Strand påla seg en nesten demonstrativ disiplin, så viste ikke minst hans siste separatutstilling i 1979 at den bevisste bearbeidingen hadde gitt ham et vidt armslag.

Når Svein Strand har gått så åpent inn på forgjengere som nabiene Bonnard og Vuillard samt Matisse, er det ikke for å stille opp som den betingelsesløse arvtakeren. Her er det, som malerkollegaen John David Nielsen skarpsindig har påpekt, tale om en orientering bakover med utgangspunkt i kubismen. Som så mange andre kunstnere har Strand sett kubismen som en helt avgjørende fase i kunstens utvikling (og han har også uttrykt seg på linje med André Lhote som ser en linje fra Ingres og fram til den). Kubistenes formale analyser var ikke å komme utenom når det gjaldt å utvikle en egen billedoppfatning, og ut fra studiet av disse kom han fram til at en dialog med den foregående periodens maleri fortsatt rommet uante muligheter. Her er det imidlertid ikke snakk om å "kubisere" f.eks. Matisse's formspråk, men bl.a. å utnytte sammenstillingen av dissonerende former.

Et slikt formalt grep som vi kjenner fra Braque og Picassos stilleben, umuliggjør den umiddelbare fiksering av gjenstandene og krever en mer aktiv tilnærmingsmåte. Eller for å si det med Svein Strand: "de er egnet til å gi tilskueren det lille sjokk som fører til fortsatt betraktning". Med dette vil han henlede oppmerksomheten mot det skapende forløpet eller den ordnende prosessen, og ikke bare motivet som sådant. Dette er ingen ren oppvisning av kunnskaper om farge og form, for de virkemidlene som anvendes inngår i noe mer enn et formalt samspill på lerretet. De tar opp i seg, tøyler og uttrykker opplevelser og viten om den verden kunstneren inngår i, og rommer derfor betydninger utover hva de representerer som billedmessige fakta. Derfor er det like nærliggende å snakke om atmosfære og sanselighet som abstrakte skjemaer og formal dynamikk når det gjelder Svein Strands maleri.

HARALD FLOR