La oss like godt innrømme det først som sist: Høstutstillingen er en viktig utstil- ling, og kanskje den viktigste. Skal man snakke om viktighet, må man jo oppsum- mere all denne viktigheten, veie den, og til sist – «man måste jämföra». Er man så uredd at man objektivt og seriøst sammenligner viktighet, og tar med hver minste lille ringvirkning som utgangspunktet kan utløse, så er det neppe noen annen ut- stilling i Norge som i brutto nasjonal viktighet når opp mot Høstutstillingen. Det er ganske sikkert mulig at det er andre utstillinger som betyr mer for praktiseren- de kunstnere, for kritikere, kuratorer, skribenter og andre kjennere av samtidskun- sten, men helt alvorlig – kjennere, skribenter, kuratorer, kritikere og kunstnere kla- rer seg alltids. Det er ikke de som vil nedprioritere samtidskunsten. Det er ikke de som kun aksepterer kunst som et instrument på vei mot det egentlige målet. Det er ikke de som først og fremst mener at kunstens viktigste rolle er å være skjønn.

I Aftenposten 9.9.2010 sier redaktør av Kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg, vel å merke innimellom påstander om utdaterthet, at juryordningen råtner på rot etc., at Høstutstillingen har en brobyggerfunksjon mellom samtidskunsten og en bredere offentlighet. Nettopp denne brobyggerfunksjonen har den tyngden som for meg blir utslagsgivende om man begir seg inn på den halsbrekkende øvelsen å veie vik- tighet. Og kan Kunstkritikk.no kåre 2000-tallets viktigste kunstverk, så må man vel også kunne veie viktighet.

Seks personer utgjør det flerhodete trollet som går under betegnelsen Den nasjonale jury. Vi har ett års erfaring med å lage høstutstilling, og neste år må vi overlate stafettpinnen til en ny jury. Vi har arbeidet tverrfaglig og vi rister på ho- dene av dem som hevder at juryarbeidet går ut på å forsvare den faggruppen hvert jurymedlem representerer. Vi har evaluert fjorårets utstilling, gått skoleflinke gjen- nom aviskritikker og tatt med oss tilbakemeldinger fra kunstnere og publikum. Ju- ryens konklusjon, som danner utgangspunktet for årets utstilling, er at Høstutstil- lingen er nødvendig som et alternativ til andre kuraterte og tematiserte utstillinger av tilsvarende størrelse. I en tid hvor man helt naturlig forsyner seg av ulike kul- turuttrykk i høyt tempo, zapper rundt, nyter spillelister på random og er racere på multitasking, må det også være mulig å ha utbytte av en utstilling som tar enkeltar- beider på alvor. Vi forventer ikke at de 116 arbeidene vi har tatt inn skal bifalles av alle. Men om man ikke er blindet av forestillinger om at kunstnerisk kvalitet er synonymt med overbyggende sammenheng, om man ikke er så tynget av eget løv- tungt tankegods, eller av at skinnbuksenes tranghet er så presserende at det sim- pelthen blir for vanskelig å komme seg opp trappene til Kunstnernes Hus, så er det min bestemte oppfatning at det er mulig å finne gull også på Høstutstillingen 2011.

Til sist: Noen dager før dette skrives, sier noen til meg: Deadline for teksten er den 22.! Jeg kvepper stille til lyden av disse ordene. I mai arbeidet juryen i Grub- begata 14 med 1. juryering. I august samles vi i Wergelandsveien 17 til 2. juryering. Vi ser at i mellomtiden har noen arbeider fått en ny dimensjon, og vi vet at hver og en av oss har fått nye erfaringer som påvirker oss. Vi erkjenner at noen hendelser er så fundamentale at det kreves tid for å nærme seg dem, samtidig som vi igjen re- gistrerer at en kvalitet ved god kunst er at den bærer i seg et potensial til å ta opp i seg aktuelle hendelser.

Arne Revheim
Leder av Den nasjonale jury 2011