Forord

At den spanske kunstutviklingen har undergått bemerkelsesverdige endringer etter 1975, seieren for demokratiet i Spania, har vært ansett og sporadisk dokumentert på ulike steder i Europa og USA. Kunstnere som Tapies, Miralles, Feito, Saura, Canogar og andre fra 1960-tallet er relativt kjente, også i Sverige gjennom biennaler og andre verdensomspennende utstillinger de har fått delta i. Dette har igjen vekket interesse for opplysende presentasjoner av den sterkt ladde, nåtidige spanske kunsten i vårt land, samt en omfattende spredning gjennom kunsthandelen av kunstnernes rike grafikkproduksjon. Men hvordan jobber dagens unge generasjoner?

Selvfølgelig finnes det fortsatt påvirkninger fra Tapies og de andre. Men det skyldes sannsynligvis mer en felles spansk ånd og bilde tradisjon som er vanskeligere å definere for en nordboer enn direkte personlig innflytelse. Dagens spanske kunst har imidlertid mange ansikter. Det pågår en febrilsk og gledesfylt aktivitet i atelierene over hele landet, selv om konsentrasjonen er sterkest i Madrid. Det virker som om en demning har brutt sammen, som om dagens unge malere og skulptører har travelt med å gjenerobre det territoriet, den kunstneriske friheten og gleden ved arbeidet som de ble berøvet under Franco-diktaturen. Det hersker en positiv stemning som ser ut til å kunne vare.

"Gjenerobrer territoriet" er hva de gjør akkurat nå, billedlig talt. Uansett er ikke lenger Pyreneene en hindring for de unge, som i økende grad presenterer seg selv i ulike deler av den vestlige verden, etter å tidligere ha konsentrert seg på hjemmemarkedet på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Her kan det spanske kulturdepartementet, som ble opprettet etter Francos død, og Barcelona kommunes organisasjon for internasjonale prosjekter, ha vært til hjelp. Uansett har de vært uvurderlige for gjennomføringen av "SPANSK EGENART." Uten innsatsen fra det spanske kulturdepartementet, både praktisk og økonomisk, ville denne utstillingen ikke ha kunnet bli fullført i det hele tatt. Etter flere års forsøk på å gjennomføre den med støtte fra Spania, møtte Stockholm kulturförvaltning plutselig en avgjørende og nødvendig velvilje i sitt arbeid. Dette skjedde i forbindelse med at en utstilling skulle samles i Sverige for Spania gjennom NUNSKU, Nämnden för Utställningar av Nutida Svensk Konst i Utlandet. Denne utstillingen var planlagt å bli vist i Madrid og Barcelona våren 1984. Prosjektets kommissær i Spania er Kulturdepartementets Catherine Coleman, som har vært en svært verdifull administrativ nøkkelperson for "SPANSK EGENART."

Under reiser til Madrid og Barcelona i to omganger, vår og tidlig sommer dette året, gjorde undertegnede utvalget av kunstnere og samlinger til den aktuelle utstillingen. Det kan virke som en overveldende oppgave for en nordboer uten tidligere erfaringer med dagens Spania å prøve seg på oppdraget med å velge en noenlunde representativ samling aktuelle malere og skulptører for landet. En av flere mulige utgangspunkter i en slik situasjon kan være å forsøke å lage en så rik, men likevel velavveid kombinasjon som mulig for de lokale galleriene hvor utstillingen er ment. Dette basert på de mange variasjonene av interessante kunstnere og kunstneriske uttrykk man har kommet i kontakt med.

For å komme noe som helst sted i en så begrenset tidsramme, trenger man hjelp. En utmerket konsulent har vært kuratoren ved Stockholms universitets kunstsamling, Elisabeth Haglund, med sine kunnskaper og erfaringer fra flere års opphold i Spania og nære relasjoner til de riktige miljøene. Med støtte fra det spanske kulturdepartementet ble alle dører åpnet til galleriene og kunstneratelierene hvor interessen dermed ble vekket.