Andersen påbegynte sitt kunstneriske virke relativt sent. Opprinnelig utdannet som boktrykker, skapte han oppmerksomhet på Høstutstillingen i 1947 med verket "Jordens døtre" – en imponerende komposisjon bestående av fem sterkt stiliserte, nakne kvinnefigurer som befant seg i et åpent landskap. Dette maleriet var utført i delikate, lyse nyanser som skapte en subtil atmosfære.

I årene som fulgte, fortsatte han å utforske denne stilen, skapende rytmisk stiliserte landskap, byscener og figurkomposisjoner. Hans karakteristiske tynne figurer ble elegant utført i avstemte, dempede farger, som ofte bar preg av mild lyrisk stemning. Etter å ha blitt tildelt et omfattende reisestipend for ektefellen, tilbrakte paret et helt år i USA i perioden 1952–53. Denne reisen markerte en overgangsfase, der motiver som skyskrapere, havner, kraner og andre storbymotiver ble dominerende. Komposisjonene ble kjennetegnet av stramme horisontale og vertikale linjer, samt en harmonisk balanse mellom enkle flater.

Rundt 1960 begynte hans kunst å omfatte mer rene naturmotiver. Med en malerisk og fri abstrakt stil, fokuserte han på de intrikate mønstrene i tretoppene og de bevegelige tangskogene i havet. Han brukte nøye avstemte farger for å skape en subtil skildring av disse naturskjønnhetene. Han gjenopptok også arbeidet med akvarellmaling og oppnådde i senere år sine mest fremragende resultater innen denne teknikken.

I sine studier av skoger og snølandskap skapte han poetiske skildringer av det hjemlige landskapet. Eksempler på dette er verk som "Den lyse høsten" (1971), "De smale bjerkene" (1972) og "Fuktig sne" (1975), som alle er utstilt i Nasjonalgalleriet i Oslo. Hans oljemalerier derimot forble abstrakte tolkninger av naturmotiver, uttrykt gjennom en bred og kunstnerisk malerisk stil.