Sigmund Sinding

S. debuterte 19 år gammel på Høstutstillingen 1894 med I skumringstimen samme år som Harald Sohlberg og Halfdan Egedius. Han var til å begynne med mest opptatt av renessansens strenge form- og linjedyrkere, Dürer, Holbein, Botticelli, beundret også sin lærer Erik Werenskiold, men hans interesse samlet seg snart om Rembrandt og Velázquez. Den siste kopierte han i Paris 1897–99. S. malte i disse årene fantasikomposisjoner, landskaper, interiører og portretter i tidens mørkstemte, romantisk stemningssøkende stil, men etter hvert i en noe lysere tonalitet som i Sommeraften (ca. 1901, Nasjonalgalleriet, Oslo). Noe av sitt beste gjorde han i en rekke portretter, mest av slektninger og kunstnervenner (Stephan Sinding 1902, Otto Sinding 1904 Rasmus Meyers Samlinger, Bergen, Ragnhild Jølsen ca. 1907 Aschehoug Forlag, Chr. Sinding Høstutstillingen 1909, Peter Egge ca. 1910 Den norske forfatterforening, Ragna Wettergreen, Høstutstillingen 1915, Knut Hamsun1924, Hans E. Kinck, Torleiv Stadskleiv). S. slo seg ned i Stavern i 1903, bodde på Nordstrand 1912–20 og senere på Nesodden, men var ofte på reiser. Fra Paris og Roma hentet han mange av sine motiver (St. Sulpice-kirken i Paris 1920, Nasjonalgalleriet). Han malte også gjerne gatebilder fra Kristiania, foruten interiører, ofte med barn, og litt melankolske skog- og fjordbilder. I sine siste år konsentrerte han seg om museale oppstillinger med gamle og kostelige ting, mattskinnende tinnsaker, kinesiske vaser, konkylier, figurer og masker i bronse og elfenben, alabast og marmor. I andre bilder griper han tilbake til 90-årenes elegiske fantasikunst (Prinsessen), men uten å evne en malerisk fornyelse. Hans farger blir oftest disharmoniske, strøket tørt og mekanisk. S. var en kampglad natur og innlot seg gjerne i avispolemikk. Allerede 1903 gikk han til angrep på Lysaker-malerne med beskyldning om kameraderi, og helt til sin død levde han i stadig feide med de uforstående kritikere, særlig Jappe Nilssen, bl.a. i form av små trykte pamfletter.

G. Backer Berg

B. debuterte på Høstutstillingen 1920 og holdt sin første separatutstilling i Stavanger Kunstforening 1921. Omkring 1920 fikk han undervisning hos Lhote-eleven Bjarne Hansen, som formidlet kontakten mellom sine elever og den høyt beundrede franske "halvkubist". Etter oppholdet i Paris 1925 var B.s maleri i en årrekke preget av de sterke impulser han mottok fra sin lærer Lhote og fra Picasso, Braque og Cézanne. Fram til midten av 1930-årene har hans bilder et estetiserende preg. De er ofte svært summariske i sin stiliserte nyklassisistiske formgivning, med en relativt dypstemt koloritt som preges av et raffinert spill av dempede valører.

Etter 1935 fikk imidlertid B.s kunst litt etter litt et mindre strengt teoretisk, mer naturnært preg. Utover i 1940-årene ble hans form friere og mer personlig, fargeholdningen lysere og rikere. B.s motivkrets er omfattende. Han har malt landskaper, by- og havnemotiver (ofte med figurer), figurkomposisjoner, genremotiver, interiører, blomstermotiver og stilleben. Hans beste ting vitner om en sikker kompositør og kresen kolorist med utpregede artistiske evner.