Torsdag 14.03.24 - 11:00-19:00

Fredag 15.03.24 - 11:00-17:00

Lørdag 16.03.24 - 11:00-17:00

Søndag 17.03.24 - 11:00-17:00

Torsdag 21.03.24 - 11:00-15:30

Fredag 22.03.24 - 11:00-17:00

Lørdag 23.03.24 - 11:00-17:00

Søndag 24.03.24 - 11:00-17:00

Turbulent markerer Neshats overgang fra stillfotografi til videoinstallasjon og hennes første forsøk på å sette søkelys på problemer knyttet kjønn i det islamske Iran. Hovedtemaet i verket er en utforskning av fraværet av iranske kvinner i praksiser knyttet til musikk (kvinner har ofte blitt forbudt å delta i slike aktiviteter, mens menn har større friheter til å oppleve både offentlige forestillinger og musikkopptak).

Turbulent ble opprinngelig laget som en to-kanals projeksjon for to motstående skjermer, der betrakteren skulle stå mellom dem og være vitne til en musikalsk duell mellom en mannlig og kvinnelig sanger. Mannen fremfører, foran et takknemlig publikum, en tradisjonell, lidenskapelig kjærlighetssang med tekster av den store iranske mystikeren Rumi (vokalen, sunget av Shahram Nazeri, ble mimet av Shoja Azari); mens kvinnen (spilt av Sussan Deyhim) utfører en mer uvanlig vokalisering til et tomt auditorium, bygger opp til en emosjonell intensitet som deretter forhekser den mannlige sangeren og hans publikum.

I Turbulent konseptualiserer og visualiserer Neshat ideen om motsetninger: svart og hvite former, mannlige og kvinnelige sangere, tomme vs. fulle teatre, stasjonære og roterende kameraer, tradisjonell og ikke-tradisjonell musikk. Til slutt undergraver den kvinnelige sangeren hver regel i det tradisjonelle museet og baner vei for en egen stil, mens den mannlige sangeren forblir innenfor konvensjonens grenser.

Skapt som en del av en trilogi, sammen med Turbulent (1998) og Fervor (2000), med lignende visuell og konseptuell tilnærming, utforsker Rapture temaet kjønn i islamske kulturer, men her spesifikt relatert til ideer om natur og kultur. Sterkt stilisert fjerner verket de kvinnelige subjektene fra deres vanlige bymiljø og plasserer dem i naturlige omgivelser. Også designet som to projeksjoner installert mot hverandre, krever Rapture at betrakteren skifter oppmerksomhet mellom to bilder for å følge handlingen. Det Neshat til slutt presenterer er en allegorisk duell mellom en gruppe hvitkledde menn som okkuperer en festning, og en gruppe svartkledde kvinner utenfor i et naturlig landskap.

Festningen representerer et typisk maskulint rom der enkeltpersoner er begrenset av endeløse og absurde serier av vegger og hindringer. Som kontrast blir kvinnene først avbildet mens de ber i den øde ørkenen, deretter vandrer de til sjøsiden der de begynner å skyve en tung båt og seiler bort, en slags flukt mot en ikke-identifiserbar destinasjon. Om denne avreisen symboliserer en handling av selvmord eller frigjøring, inneholder den ideen om mot og selvbestemmelse.

Passage, ble laget som et samarbeid med den amerikanske komponisten Philip Glass. Prosessen inspirerte Neshat til å beherske form gjennom en mer minimalistisk tilnærming og forenkle hennes filmspråk. Resultatet er et allegorisk verk som åpner for ulike tolkninger samtidig som det viser uunngåeligheten av visse sykluser: nytt og gammelt, død og gjenfødelse, mørke og lys.

Passage har som mål å fascinere betrakteren fra åpningsskuddet, et bilde av en uberørt strand hvor en gruppe menn i svarte dresser bærer en likkiste, og starter en lang og vanskelig reise som tar dem til et øde landskap, og til slutt til en ørkenbegravelsesplass. Kort tid etterpå, midt i ørkenen, ser vi en gruppe svartkledde kvinner konsentrert om en intens håndgravd utvinning av den steinete bakken. Deres møysommelige, rytmiske pusting, akkompagnert av en primal sang, antyder fødselsarbeid, den seksuelle handlingen eller en rituell hendelse. Bare i filmens siste skudd vises alle elementene i samme ramme. Passage er et visuelt dikt der Neshat bruker symbolikk for å meditere over tradisjon og fortelle historien om menneskelig tap, sorg, håp og fornyelse i møte med eksistensiell mysterium, undring og ærefrykt.

Roja følger en iransk kvinnes urovekkende forsøk på tilknytning til amerikansk kultur samtidig som hun forsoner sin identifikasjon med sitt hjemland. Dette stykket er inspirert av scener fra en av Neshats gjentatte drømmer med en mørk undertone av hennes egen følelse av rotløshet og ensomhet, da hun har levd i selvvalgt eksil siden 1996. I Roja visualiserer Neshat lengselen etter å vende tilbake til sin mor og sitt hjemland, samtidig som hun anerkjenner umuligheten av at en slik hjemkomst noensinne vil bli virkelighet.

Begrepene 'flyvning' og 'levitasjon', som antyder frihet og ekstase, er betydningsfulle aspekter av Roja, som er gjentagende temaer i Neshats arbeid.

Sarah er en utfoldende reise for en kvinne idet hun husker og puster inn utslettelse, samtidig som hun konfronterer rester av ødeleggelse, vold, folkemord og dødelighet i en tilstand av drøm. Sarahs angst og frykt tvinger henne til slutt til å dykke inn i forestillingen om sin egen død. Mens verket ikke er begrenset til en bestemt tid eller sted, er det ment å henvise til en kollektiv følelse av angst og frykt, en del av den globale opplevelsen i en verden fylt med konflikt. Sarah er et forsøk på å gi mening til det mer subliminale emosjonelle og psykiske universet som lever dypt inne i oss, men som er vanskelig å forklare gjennom ord.

På en sterkt fiksjonalisert og stilisert måte tar The Fury opp den seksuelle utnyttelsen av kvinner som politiske fanger. Pålagt alvorlig tortur, seksuelle overgrep, inkludert voldtekt, er det allment kjent at selv etter løslatelse er mange av kvinnene ute av stand til å komme seg følelsesmessig etter traumene opplevd i fengsel, og begår ofte selvmord. Videoen følger den psykologiske og emosjonelle reisen til en ung iransk kvinne som, selv om hun nå lever fritt i USA, fortsatt er traumatisert av minnene fra fangenskapet.