Når Kunstnernes Hus nå lager en minneutstilling av Rudolph Thygesens kunst, er det med en særlig glede. Thygesen taler at tiden gar, ja han vinner faktisk på det. Stadig klarere ser vi hvordan han som maler raker høyt opp i sin samtid, og barer bud inn i en fremtid. Thygesen tilhørte generasjonen etter Munch, og Munchs frigjøring av fargen, slik at den ikke lenger var bundet av noe krav om naturalistisk illusjon, er en forutsetning for Thygesens kunst. I Paris fikk han en ny stimulans gjennom Matisse, slik at hans rike koloristiske begavelse slo ut i blomst. Fullkommen ukonvensjonell som han var, skapte han seg en malerisk verden, hvor hans meget særpregete og rike fargesyn dominerte.

Han ble aldri fristet til a bli naturalistisk rimelig, verken når det gjaldt farge eller tegning. Men bildet selv hadde sin ubønnhørlige logikk og sammenheng. For bildets egne krav bøyde han seg, - det eneste han respekterte. Thygesen var ingen programkunstner med dypsindig idéinnhold og store slagord. Det var med øynene han sa og opplevde verden, og det var livet og naturen i sin overdådige frodighet som var hans motiv, i stadig ny variasjon. Her foldet han seg ut. Her skapte han den eventyrverden som vi kan prise oss lykkelige over à kunne følge ham inn i

Else Christie Kielland.