Rolf Stenersens samling

Kunstnernes Hus hadde i 1948 utstilling av deler av samlingen til den norske forretningsmannen, forfatteren og kunstsamleren Rolf Stenersen (1899-1978). Stenersen skjenket sin samling til det offentlige, hvilket har hatt stor betydning for norsk kulturliv. Utstillingen viste verk fra samlingen produsert av, blant andre, Edvard Munch, Ludvig Karsten, Arne Ekeland, Kai Fjell, Rolf Nesch og Jakob Weidemann.
Katalogtekst
Rolf Stenersen og hans samling.
Kunstnernes Hus har en gang tidligere (april 1936) stilt ut en del av Rolf Stenersens samling. Samlingen er imidlertid siden den gang øket med mer enn 200 nr. og er i det hele tatt så stor at det ikke faller vanskelig å lage en ny utstilling som i hovedtrekkene er forskjellig fra den forrige.
Rolf Stenersens store favoritt er stadig Edv. Munch, og han er det selvfølgelige midtpunkt både i samlingen og her på utstillingen, men han er i større utstrekning representert ved andre bilder nå enn forrige gang. Tre bilder som tidligere tilhørte samlingen er bl. a. byttet ut til beste for bedre og mere betydningsfulle arbeider. Også andre av Stenersens gamle yndlingsmalere er bedre representert nå, f. eks. Karsten og Erik Harry Johannessen, likesom det er kommet til mange nye bilder av Ekeland, Kai Fjell, Aage Storstein, Reidar Aulie, Teddy Røwde, Erling Enger, Olav Strømme, Victor Smith, Per Smith-Kielland - og ikke å forglemme, de nye favoritter Rolf Nesch, Jacob Weidemann og den selvlærte J. Jacobsen.
Som man ser gir samlingen (og utstillingen) en slags oversikt over norsk maleri fra Edv. Munch til idag - men ut fra et meget bestemt kunstsyn og med visse tomrom, spesielt når det gjelder mellomgenerasjonen, Henrik Sørensen og hans samtidige. Rolf Stenersen forklarer selv sin samlergjerning på følgende måte: 1. «Jeg har helst kjøpt slike bilder som gir meg mest, som kler mitt eget sinn og lynne. Altså prøvd å gi et bilde av mitt eget sinn ved hjelp av andres malerier». 2. «Henrik Sørensen og Sejersted Bødtker har greidd å ta seg av alle de gode norske malere jeg ikke har samlet på». 3. «Mine midler tillot ikke en videre samlergjerning — jeg måtte samle meg om de kunstnere som stod meg nærmest»>.
Samlingens karakter (og altså Rolf Stenersens sinn) vil denne utstillingen gi et godt bilde av, og vi trenger ikke gå mer inn på den. Det skulle også være overflødig å gjøre merksam på hvilken økonomisk støtte Stenersens samlergjerning har gitt norsk kunstliv. Allerede det gir sosial betydning. Men først og fremst må vi stanse opp ved den kjennsgjerning at Rolf Stenersen har skjenket sin samling til det offentlige (nærmere bestemt den planlagte Studenterby på Sogn). At han skulle ha samlet uten egeninteresse er selvfølgelig utenkelig. Dertil er hans følelse for som kunsten for sterk. Men samtidig, sier han, «har jeg drømt og håpet at jeg skulle kunne gi bort disse bilder - som jeg jo så gjerne sjøl ville ha malt». I lys av denne uttalelsen og dens storartede virkeliggjørelse får Stenersens samlervirke ny mening, og i kraft av den vil den også sette spor etter seg i vårt kulturliv.
Det er karakteristisk at Rolf Stenersen siden han for 10 år siden ga bort sin samling, stadig har sørget for å utvide den, så den nå er blitt langt mere representativ og samtidig er helt på høyde med utviklingen.
Det er også karakteristisk at Stenersen ikke har kunnet finne seg i å ha samlingen lagret. Han erkjenner selvfølgelig at utstillingssaler må komme i annen rekke på kommunenes byggeprogram, men vil samtidig at hans bilder skal sees, at de skal komme almenheten til gode. Istedenfor å la dem stå i en kjeller sender han dem derfor ut på vandring (foreløpig i Sverige og Danmark) - og derfor er denne utstillingen kommet i stand.
Reidar Revold