For oss i Norge er det overraskende at palestinerne har en egen organisasjon for billedkunstnere - sitt BKS. Overraskende fordi den informasjon man får gjennom de internasjonale telegrambyråer og vår egen presse forteller om PLO's militære virksomhet, men lite eller ingenting om mangfoldet i PLOs organisasjon, helsevesen, utdannelse, småindustri, håndverk og kultur. Her legger man nå stor vekt på å utvikle et miljø for billedkunst. Deres billedkunstorganisasjon er i en pionerfase.

Kunstnerne bor spredd. Etter at staten Israel i 1948 ble opprettet og en stor del av det palestinske folk ble fordrevet fra sitt hjemland, bor mange i flyktningleire i Libanon, andre i Jordan, Syria og andre arabiske land, noen også i den vestlige verden. Dessuten arbeider palestinske kunstnere i Israel, i de okkuperte områder, og her under meget vanskelige forhold. Da vi tidligere i år besøkte Beirut fikk kunstnerorganisasjonen melding om at den palestinske maler Suleiman Mansour som skulle åpne utstilling hadde fått utstillingen stengt før åpningen og bildene beslaglagt. Palestinsk kultur betyr palestinsk identitet.

Det er vanskelig å tenke seg en billedkunst for et folk uten hjemland. Det harde livet i flyktningleiren i dårlige boliger og frykten for israelske bomber, palestinernes håpløse forhold i Israel og de besatte områder gir mager grobunn for kunstnerisk virksomhet. Å sammenligne palestinske kunstneres forhold med våre, ville være absurd. Vi snakket om norsk utsmykningspolitikk, og en palestinsk billedhugger sa: "For meg er det å lage en monumentalskulptur en ønskedrøm. Hvor skulle den settes opp i Palestina?"

Vi håper pa en bedre fremtid for det palestinske folk, en fredelig og rettferdig løsning i Midt-Østen. Vi haper pa en rik utvikling for den palestinske billedkunst og hilser våre palestinske kolleger velkommen til Kunstnernes Hus.

— Thorstein Rittun (Direksjonens formann)

Den palestinske kunstner står overfor en rekke oppgaver:

For det første: Han skal skape og utvikle sitt kunstneriske språk, et språk som både skal uttrykke den palestinske virkelighet og være en del av den internasjonale kunstutvikling.

For det andre: Han skal gjennom sin kunst søke å få sitt folk i tale, - å utvikle sin kunstneriske bevissthet som er en del av den politiske bevissthet.

For det tredje: Han skal søke å gjøre sin kunst kjent for omverdenen for gjennom sine verker å delta i arbeidet med å forklare sitt folks kamp og sin rett til å befri sitt besatte land. Det visuelle språks internasjonale karakter gjør at det er lettere å nå frem til andre folk gjennom billedkunsten enn gjennom det politiske eller litterære språk.

For det fjerde: Den palestinske kunstner skal svare på den zionistiske utfordring i Palestina. Etter å ha besatt vårt land og kastet vårt folk i eksil, forsøker zionistene nå å stjele vår gamle kultur og innbille verden at denne kultur er deres egen. Den palestinske kunstner som har denne kultur dypt i sitt sinn søker å uttrykke den i sine kunstverker.

Både i eksil og under den zionistiske okkupasjon, lever den palestinske kunstner under meget vanskelige og usikre forhold.

I 1980 lukket de zionistiske myndigheter den eneste utstillingshall i Ramallah og konfiskerte verker av Suleiman Mansour og andre kunstnere. Dette ble gjort under påskudd av at kunstverkene var "imot den nasjonale sikkerhet". Flere billedkunstnere fikk utstillings- eller reiseforbud. På denne utstillingen i Norge finnes enkelte av disse verker som representerer en "fare for Israels sikkerhet".

Palestinsk kunst er en del av det palestinske folks generelle kamp for frihet. Som Yasser Arafat sier: "Den palestinske revolusjon er bygget på de kjempendes geværer, poetenes dikt, kunstnernes verker og arbeidernes armer. Alle våre krefter skal samles for å befri vårt besatte land".

Denne utstilling er en hilsen fra de palestinske kunstnere til det norske folk, og vi sender den i håpet om at vår stemme vil kunne bli hørt - i solidaritet og vennskap.

— Mona Saudi (Plastic Arts Section P.L.O.)

Imad Abdul Wahab (f. 1950, Palestina)

Kamal Boullata (f. 1942, Jerusalem)

Moustafa Hallaj (f. 1938, Jaffa)

Samira Badran (f. 1950, Palestina)

Jumana Husseini (f. 1932, Jerusalem)

Samia Halaby (f. 1936, Palestina)

Mohammed Hajras (f. 1942, Cairo)

Ibrahim Ghannam (f. 1930, Haifa)

Burhan Karkutly (f. 1942, Damascus)

Abdul-Hai Moussalam (f. 1933, Khalil, Palestina)

Abdul Rahman Mouzzayen (f. 1943, Palestina)

Suleiman Mansour (f. 1947, Ramallah)

Hussni Radwan (f. 1955, Itbid)

Samir Salameh (f. 1945, Safad, Palestina)

Mona Saudi (f. 1945, Amman)

Vladimir Tamari (f. 1942, Jerusalem)