Hvordan kan man forstå at det lyktes deg, min kjære venn Wolfgang Gurlitt, å finne igjen de fleste av mine litografier og tegninger? Ofte kan det bare være et par linjer tegnet ned på noen fattige papirlapper for 40-50 år siden, og etterpå har de vært spredt over hele verden. Allikevel blir de som av en magnet trukket tilbake igjen i dine hender, en smule gulnet, men for det meste uskadt. På tross av bannlysningen fra et totalitært regime. Gjennom to verdens kriger, mens statsobligasjoner mistet sin kursverdi og stater forsvant fra kartet, har de hevdet sin eksistensielle verdi.
Her er det blitt et eventyr synes man, at kunstverket hevder sin eksistensberettigelse på samme måte som planten - selv om den ikke er kommet med i Linnès system.
Var ikke mine blad som av samfundet så lenge var overlatt til det ånelige mørke, nærmest forsvarsløst prisgitt mengdens ødeleggelsesdrifter? Alene min signatur O.K. gjaldt jo 12 år gjennom som symbol på «utartning». Ringeaktet og utstøtt fra mitt hjemsted fortvilte jeg over utsiktene til vesterlandenes mulige oppløsning.
Er det ikke også symbolsk i god betydning at du skaffet min første grafiske utstilling som gjør krav på fullstendighet, en ramme nettopp i den byen tyranen sprang ut fra? Hans ansikt hadde man like lite våget å tre frem for som grekerne for sine gorgoner, uten å gi det fremskrittsfientlige en tributt, og ofre til mørket.
Man gnir seg i øynene og kan undre seg over idag at vesterlandene kunne finne kraft nok i seg selv til å avverge gruen. Hvem ønsket ikke som jeg lengselsfullt at Europa i seg selv skulle finne veien til det skapende prinsipp etter en slik brytningstid, hvor samfundet hadde forskrevet seg til fatalismens prinsipp. Verdens begivenheter og tidens tanker ble ansett som utløsning for en stiv automatisme, som reflektertes fra en ren overflateverden. Slik var den blitt oppfattet, løsrevet fra menneskelig handling.
Men kunsten stiller kjærlighetens myte opp mot hatets. Alltid vil det riktignok være nødvendig å anse gudene som evige, selv om de forgår med sin tid liksom det tusenårsrike svermerne drømmer om. Men bare kjærligheten alene formår å gi liv til de stive trekk i evighetens maske, med den menneskeliggjørelsen som på ny er skapt av vårt følelses liv. Altså blir mennesket sanne billede udødelig gjennom ekte skapermakt. Å fremstille dette billede på anskuelig måte er kunstnernes fundamentale oppgave, hvis jeg ikke tar feil.

Oskar Kokoschka.


Til de biografiske opplysninger på motstående side vil vi gjerne få knytte noen bemerkninger. Mange vil kjenne Kokoschka fra tidligere om ikke annet så fra hans deltagelse i den store tyske utstilling i Kunstnernes Hus 1932. Arbeider av ham finnes også i norske privatsamlinger. Allikevel sitter vi som arrangerer denne utstilling med følelsen av at vi med ham på sett og vis vender tilbake til en epoke som er så fjern at den vil være ukjent for en stor del av vårt publikum. Faktisk er det også 20 år siden Hitler satte et ettertrykkelig punktum for denne epoken, og selv om den var lidenskapsfylt og hektisk og fylt av merkelige hendelser har de senere verdensbegivenheter fått den til å blekne i minnet. Bare for noen av våre landsmenn står den uten tvil uforglemmelig. De kunstnere som besøkte Tyskland i tiden før 1933 vil knytte rike assosiasjoner til navn og begrep som «die Brücke», «der Sturm», «Blaue Reiter» - kort sagt til tysk ekspresjonisme. Hvor befriende har den ikke virket på mange, den hensynsløse uttrykksviljen de viste - Kirchner, Nolde, Schmidt-Rottluf, Heckel, Kokoschka.... En uttrykksvilje som var født av selve tiden, og som ikke lot seg hemme av smak og fine følelser. Den tyske ekspresjonisme virket brutal, opprivende og formløs. Allikevel kan vi idag se at den hadde form, at den på den mest intense måte dekket den sum av rå og bitre erfaringer tiden skjenket kunstnerne.
Det er vårt håp - og Kokoschka har lovet det - at vi om ikke altfor lenge skal kunne vise et representativt utvalg av hans malerier. Vi tror det vil vise seg hvilken naturlighet og konsekvens Kokoschka bygger opp sine dynamiske bilder, og vi tror de påny kan virke befruktende.
Utstillingen av Kokoschkas litografier, tegninger og akvareller kan vi betrakte som en introduksjon til den store ut stillingen vi venter på. Men vi tror at også denne delen av hans verk vil stå som et sluttet og karakterfullt uttrykk for hans personlighet. Allerede den kan kanskje gi oss tilbake noen av de beste verdier i den ekspresjonistiske kunst.
Vi vil få takke dem som har hjulpet til å få denne utstillingen istand og fremfor alt herr Wolfgang Gurlitt - Edvard Munchs gamle venn og beundrer - som fra sin store Kokoschka-samling har sendt oss dette utvalg. Og vi vil få takke Oskar Kokoschka selv for den imøtekommenhet han har vist oss ved vår henvendelse - og løfte han har gitt oss om en senere større utstilling.

Direksjonen for Kunstnernes Hus.