"The Art Club ble startet i Rom 1945 som uttrykk for et heftig ønske blant kunstnere verden over om å gjenvinne den kontakt og det samarbeide som krigen hadde avbrutt. Ved sin tilblivelse erklærte den seg som politisk nøytral og kunstnerisk uavhengig av spesielle retninger, men i de fem år som er gått har den gjennom sin intense og effektive virksomhet vist at den ikke derfor ønsket å være uten overbevisning eller likegyldig.
Selvfølgelig har den sterke kosmopolitisme som synes å være en nødvendig følge av vår tids kriger bidratt til The Art Clubs grunnleggelse og til dens suksess, men dens karakter og mål retter seg ikke mot en slik vag og usikker kosmopolitisme, men mot en mer positiv og konkret internasjonalisme. Dette ordet internasjonalisme har en meget presis betydning og verdi i moderne kunsthistorie. Den bildende kunst var først til å oppdage de nasjonale tradisjoners utilstrekkelighet som grunnlag for kulturen; allerede for førti år siden forelå i og med kubismen muligheten for et internasjonalt billedspråk.

Mot internasjonalismen var også den rasjonelle arkitektur rettet, da den erklærte de store sosiale problemer som sitt grunnlag. Det er på grunn av sin internasjonalisme den moderne kunst er blitt kalt degenerert og fordømmelig av de reaksjonære regimer som kom til makten i Italia og Tyskland - i og for seg et bevis for sammenhengen mellom den internasjonale karakter og den sosiale funksjon i moderne kunst.
Man har lettvint ironisert over disse forsøk på internasjonalisme. Kubismen er blitt kalt «billedkunstens esperanto»>. Man har talt foraktelig om den moderne kunsts forsøk på å gi menneskeheten en klarere og mer autentisk oppfatning av verden. Men internasjonalisme er hverken en abstrakt formel eller et lettvint kompromiss mellom forskjellige kulturer og tradisjoner. Det er en faktisk tilstand som i individets bevissthet er oppstått gjennom en hard og ofte dramatisk kamp for å overvinne de forskjellige nasjonale tradisjoner. Og mens nasjonalisme fører til isolasjon, fører internasjonalisme til samkvem og samarbeide. Derfor er det nødvendig med utveksling, med interesse for alt som skjer utenfor grensene, med en stadig sammenlikning av de nådde resultater.

På denne bakgrunn oppsto The Art Club, direkte knyttet til de mest levende kunstneriske bevegelser i perioden etter første verdenskrig, avbrutt bare av de barbariske voldsmakters fore løpige seire. Sammenslutningen har derfor også tatt sikte på de kunstnere og grupper som følte behov for å holde på de europeiske tradisjoner og forsvare de menneskelige og sosiale idealer som krigen forgjeves søkte å ødelegge. At initiativet til en fornyelse av kunstnerisk utveksling er kommet fra Italia vil ikke forbause dem som kjenner historien om italiensk kunst fra futurismen av, og som vet hvor isolerte italienske kunstnere har vært i de siste førti år.
Det er sant at futurismen brøt kontinuiteten i den akademiske tradisjon, men den lot meget dramatisk stå åpne alle de problemer den hadde lagt fram. Det er nok å minnes at den samtidig var internasjonalt og heftig nasjonalt innstillet, romantisk og voldsomt antiromantisk, antitradisjonell og besatt av tradisjon, for å forstå at den nok kunne gi nye impulser, men aldri en løsning på det italienske kunstproblem. Det besto i å finne en forbindelse mellom den lokale tradisjon og tradisjonen fra impresjonismen og de retninger som utgikk fra den..."

Giulio Carlo Argan.