På avstand ser installasjonen ut som et sjablong-aktig slagord i et mylder av punkter på en frittstående vegg. Om man tar noen skritt nærmere, opptager man tusenvis av manuelt bøyde spikere festet på veggen. Disse vitner om en tidkrevende oppgave. Sadr Haghighians gallerist ba henne om et arbeid for å bringe til en kommende kunstmesse; installasjonen I can’t work like this ble svaret. Ved å bruke de mest grunnleggende og proletariske arbeidsmidlene - hamre og spikre - svarer Sadr Haghighian lekende og ironisk på kravene til en markedsdrevet kreativitet. Etterspørselen har blitt enda mer prekært siden finanskrisen i 2008; i dagens kontekst belyser installasjonen en stadig økende forbruks- og korporativkultur. Verket bringer oppmerksomhet til det konfliktfylte avhengighetsforholdet institusjoner og kunstnere står i til privat finansiering.

De enkle virkemidlene Sadr Haghighian bruker kontraster med de komplekse spørsmålene som reises; hvordan svarer verksproduksjonen på det mangfoldige systemet av verdiskaping verkene er forbundet med. Med to hammere og noen hundre spikre liggende på bakken virker arbeidet pauset, som om hamringen plutselig skulle begynnes på nytt. Slik kan det minne om den uferdige karakteren av problemene verket peker mot.

Historisk er foajéen blitt brukt som et sted for å selge kunst, både som et privat visningslokale og et galleri kalt Permanenten, som bidro til å finansiere utstillingsprogrammet på Kunstnernes Hus (frem til 1979). Denne presentasjonen er laget i forbindelse med det større prosjektet There ain’t no such thing as a free lunch, et forskningsprosjekt som undersøker i hvilken grad det er mulig å reflektere over finansieringsstrukturen innenfor en institusjon. Prosjektet håper å bidra til en bevisstgjøring om økt privat finansiering i offentlige institusjoner. Kaféen som deler rommet med foajéutstillingene har fått spesialproduserte servietter med truisme-lignende sitater; referansen finnes på baksiden av restaurantens meny.

Natascha Sadr Haghighian (født Budapest, 1987 eller Sachsenheim, 1968 eller Australia, 1979 eller München, 1979 eller Teheran, 1967 eller London, 1966 eller Iran, 1953) utfordrer kunstnerbiografi-konseptet med hennes nettside bioswop, en gratis utveksling av biografisk informasjon som ble lansert i 2004. Kunstneren jobber for tiden med Veneziabiennalen 2019, hvor hun skal presentere et arbeid i den tyske paviljongen under aliaset "Natascha Süder Happelmann", en datamaskingenerert sammensetning av autokorrigerte og feilstavede varianter av hennes navn hentet fra 30 års korrespondanse med myndigheter.

Utstillingen og forskningsprosjektet er kuratert av Gilda Axelroud. Foajéutstillingsprogrammet støttes av DLA Piper.

Foto: Vegard Kleven