"Det var i siste halvdel av det attende århundre at Gerromino Antonio Gil la grunnen til grafikkens tradisjon i Mexico. Underlig nok var det en meksikansk diplomat, Don Manuel Eduardo de Gorostiza forøvrig en kjent dramatiker i Madrid — som i årene mellom 1835 og 1839 kom til å introdusere Aloys Senefelders oppfinnelse i sitt hjemland. Det var også ham som brakte de første profesjonelle grafikere til Mexico. Disse var av fransk eller belgisk herkomst.

Folkekunstnerne i Mexico gikk med slik iver inn for denne nye uttrykksformen at den snart ble enerådende som instrument i den politiske og sosiale satire. Man finner hos disse kunstnerne en følsomhet som ble skjerpet av den herskende nød og næret av den smilende ironi som preger et kuet, men uovervunnet folk. Dagsavisene, ukebladene, kalenderne og «Frøkenalmanakkene» fra det XIX århundre bød sine lesere virkelige grafiske vidundere og fremkalte samtidig den åndelige befrielse som latteren gir menneskene. Det er i denne kunsten trekk som minner om Rabelais, den store franske forfatteren fra Renessansen. Akkurat som i hans romaner om kjempene Gargantua og Pantagruel forenes også i disse etsinger, raderinger og litografier skarp iaktagerevne og besk humor..."