Marino Marini har i den siste tid med stadig kortere mellomrom figurert i pressen og i den internasjonale kunstlitteratur. Museer og privatsamlinger i Amerika og Europa har erhvervet hans verk og offentlige utmerkelser har gitt ham en plass også i almenhetens bevissthet.

Når man står overfor Marinis arbeider finner man det neppe lenger overraskende at hans navn på noen få år og uberoende av grenser og dagsaktuelle meninger om kunst har fått den klang det har idag. Kanskje kan man spørre seg hvorfor den internasjonale fremgangen først nylig er kommet til en nesten femtiårig kunstner som i lang tid har vært høyt vurdert i sitt hjemland.

Det fascistiske Italia hadde visselig ikke som Tyskland kvalt ethvert ekte kunstnerisk uttrykk. Det kunne vel heller aldri lykkes med et folk som århundrer igjennom har visst å redde sin kultur gjennom hardere prøvelser enn statlig formynderskap. Men irritasjonsmomentene var tallrike.

Kunstlivet ble kringsatt på mange vis og Italias forbindelser utad var i denne tiden ganske ømtålelige. Først adskillige år etter krigen kom kulturutbyttet igjen i gang, og her kan det være på sin plass å nevne en banebryter for den moderne kunst Curt Valentin i New York, som har bidratt mere til å gjøre Marini internasjonalt kjent enn det betraktelige antall monografier og artikler om kunstneren som etterhånden er blitt publisert.

Marino Marini er født 1901 i Pistoia; i dette Toscana hvis kunstneriske røtter når helt tilbake til etruskerne i det sjette århundre f. Kr. Allerede i sine unge år ble han fascinert av den etruskiske kunsten, og han har stadig fremholdt de imupulser den har gitt ham. Mangeårige studier ved Accademia di Belle Arti i Firenze, et langvarig opphold i Paris 1928—29 reiser gjennom Europa, møtene med tidlig middelalderskulptur, med kinesisk og egyptisk kunstmøter av vesentlig natur som stimulerte beslektede tendenser hos ham selv. Siden igjen Paris i de kunstneriske omvurderingenes år. Han tar inntrykk av modernismen. Fra tid til annen utøver Picasso en sterk tiltrekningskraft.

Men Marini mister aldri kontakten med tradisjonen, med sitt hjemlands kunst. Den realistiske sammenhengen blir bestående. Organisk vokser formen frem: klar, fast, sensuell. Omveier og intellektuelle bizarrerier byr ham imot. «Det finnes mange sannheter i kunsten», sier han, «og man må stå fast ved den som man overfor seg selv har erkjent som den rette». Dette betyr stabilitet og bevisst begrensning og samtidig en stadig fornyelse innenfra: den rikeste variasjon innen en sluttet motivkrets. Han søker fremforalt det ekte plastiske, skulpturens dynamikk i samvirke, «i dialog» med rommet omkring. Likevel viker han ikke unda for maleriske midler, lar heller ikke materialet dominere over kunstverkets organiske sammenheng. Hvor raffinert han enn behandler over flaten på sine skulpturer er det aldri for å oppnå tilfeldige effekter. Bevegelsens heftighet, det stundom asketiske, groteske eller fragmentariske fortapes ikke i episoden. — Man har villet finne drag av mystikk hos Marini, en antiklassisk innstilling synes å bekrefte dette. Men streng lovbundethet og en sterk ekspansiv patos i hans verk utelukker enhver skeptisk eller destruktiv attityde. Hans innstilling til omverdenen og det kunstneriske skaperverk er fri for pessimisme — også det er et typisk italiensk trekk hos ham.

1929—40 underviste Marini ved kunstskolen i Monza og i 1940 ble han professor i skulptur ved Accademia di Brera i Milano. Allerede i 1935 fikk han den store skulpturprisen ved den 12. Quadriennale i Roma. Adskillige utmerkelser var tidligere tildelt ham og andre fulgte. Da han ved Biennalen 1952 fikk byen Venezias store skulpturpris — den internasjonale prisen kan ikke tildeles en italiener siden Italia står som vert for Biennalen. Hedret Venezia en mann hvis navn allerede hadde vunnet erkjennelse som et av de store i moderne kunst.

Før denne utstillingen var Marini en forholdsvis ukjent kunstner i Norden. Bare få skandinaver hadde sett hans arbeider i museer eller på utstillinger utenlands. Göteborgs Kunstmuseum hadde riktignok et arbeide av ham tidligere.

Nå er han også representert i Statens Museum for Kunst, København og i Nationalmuseum, Stockholm — og for ikke lenge siden ble han kalt til æresmedlem av Kgl. Akademien för de Fria Konsterna.

-Christian Faerber