Lage Lindell født i 1920 i Stockholm, aktiv der som maler i nesten 40 år, har utført monumentale malerier i lagmannsretten Sundsvall, Västerås rådhus, Solna rådhus, Umeå universitet.

Stilen. . .

— kanskje resultatet av en betraktning: hvilke virkemidler er best egnet til å uttrykke det som skal uttrykkes? I kraftfeltet som oppstår av en slik tanke etableres umiddelbart et slags hierarki, fordi de midler som er tilgjengelige selvfølgelig må være mer eller mindre hensiktsmessige. Og når en kunstner endelig har funnet det mest hensiktsmessige middelet, da har han også funnet sin stil - som da Monet kom til flekkene med gratis maling og dermed ble impresjonist. Men opprinnelig betydde ordet sti/ bare skrivepenn, penn. Du fikk stilen du fikk gjennom pekepennen du tilfeldigvis fikk.

Lage Lindell har selvsagt – fremfor alt tidligere – vurdert hvilke midler som var mest hensiktsmessige for ham; likevel — i dag er stilen hans neppe mer enn pennen, som etter førti år med tegning er blitt ett med hånden hans. I hans tilfelle har ordet sti/ fått tilbake sin opprinnelige betydning. — Han sier også at han nå skriver bildene sine.

Han fyller en flate - fra venstre til høyre - og prøver å få formene til å henge sammen like rytmisk som bokstavene i en skriblet bokstav. Selv om bokstavene i en bokstav og formene i et bilde fortsatt er to forskjellige ting, formidler de forskjellige ting. En linje i et bilde er en kontur: den antyder en fortykkelse på den ene siden og en tynning på den andre. Linjen i en bokstav gjør det ikke. — Den tegnede linjen fremhever volumer fra papiret, et papir som immaterialiserer, tynner ut – og utdyper – til rommet rundt volumene som er fremhevet. — Lage Lindells stil: håndpennestreken som med største klarhet og kraft frigjør volum og rom fra papiret.

Forskjellen er enkel: Hvis vi andre skulle tegne en sirkel på frihånd, ville den se ut som en ring, en null, mens Lage Lindells sirkel umiddelbart ville føles som en kule, et volum - og umiddelbart gi en idé om hvordan mye den kulen veide, enten den var hard eller myk, om den falt eller løftet seg, om den var fjern eller nær. . . Det er hans stil. Det er i hånden hans - eller i pennen hans.

Og det er bare i liten grad et resultat av betraktninger; det meste kommer fra sensitivitet og arbeid - fra sensitivitet som trenes opp gjennom arbeid. Gjennom mestring blir historiene mulige: sirkelen er et hode — det kan et barn! — men gjennom volumet sirkelen fremkaller, blir hodet tungt eller lett, plaget eller leende. Og så gjør malingen resten. (Fargen tydeliggjør romligheten, volumene: hvis en blå form har gule former på begge sider-

når de dør, har de gule formene en tendens til å smelte sammen til en enkelt gul form bak den blå. For å ta bare ett eksempel - variasjonene er utallige.)

Dette er hva Lage Lindell sa:

— Jeg er teatralsk. Jeg kan ikke gjøre noe med naturen på en vanlig dag, men når det tordner, eller når solen går ned, når det er dramatisk. , .

Det er det samme med figurene han 'skriver'. De er dramatiske – ofte voldelige, patetiske, bevegelige og raske, flyktende som Rodins, utsatt for plutselig forkortning som figurene i barokke plafonder. De kalles frem én etter én, skrevet fra venstre til høyre som ordene i en historie, betydningen av en figur blir tydelig bare gjennom en påfølgende figur, hvis gest blir et svar på den forrige –

etc. Det er ikke nytt at kroppene er anatomisk ufullstendige — bare Lage Lindells stenografistil er ny. Rilke skrev en gang om Rodin:

Skulpturene uten armer formidler helheten: ingenting viktig mangler. Du står overfor noe helt når du ser dem. Følelsen av noe ufullstendig oppstår ikke gjennom måten noe ser ut på, men gjennom pedantiske forestillinger om hvordan noe skal se ut. (— — —) Gjennom utdanningen Rodin har gitt seg selv vet han at en kropp består av ideelle scener fra livet, fra et liv som kan være stort og enestående i alle detaljer, og derfor har han også lykkes med å gi hele uavhengigheten til hver del. Det samme har Lage Lindell gjort. En detaljfot f.eks. — føles som en hel figur, fordi fotens bevegelse er så presist representert at resten av figuren blir tydelig, om enn underforstått. Det hele – scenen fra livet – spilles fortsatt ut.

Det er en flyt, en uavbrutt historie, hvor belastningen av volumene bæres videre av stilen. Og som Buffon skrev på ett sted i Histoire naturel/e: «Style is man itself.»

Ulf Linde