Utstillingen Kai Fjell 1907 – 1989 var en retrospektiv utstilling arrangert av Kunstnernes Hus i sammenheng med kunstnerens bortgang i 1989. Det fungerte som en hyllest til Kai Fjells livsverk og bidrag til den norske kunsten.

«Kai Fjells kunstneriske uttrykksform har forandret seg gjennom 40 års produksjon, men grunntemaene er gjennomgående de samme. De kretser rundt markens grøde, kvinnen, fødsel, død og de evige spørsmål. Dans og spill har videre vært viktige motiver i Kai Fjells kunst. Ofte har han selv identifisert seg med musikanten; den ensomme, melankolske spillemann som kan stå som et symbol for den skapende kunstner.

Kai Fjells bilder inneholder ofte elementer fra folkekunsten, men hans arbeider har lite med heimstadmaleriet å gjøre. Som forfatteren Olav Duun makter Kai Fjell på sitt beste ikke bare å si noe allmenngyldig om livets drømmer og muligheter, men også om dets vanskelige irrganger. Etter 1950 får Kai Fjells bilder gjennomgående er mer dekorativ karakter til tross for at motivkretsen stort sett er den samme.

(...)

I januar 1937 delte italieneren Giovanni Costetti og Kai Fjell plassen i Kunstnernes Hus med to store, gjennomførte utstillinger. Costetti fikk størst forhåndreklame for sine motiver fra livets solside. Kai Fjells arbeider ble fremstilt som en kontrast. Morgenbladet skrev:

«Kai Fjell har tilsynelatende ikke meget til felles med sin italienske kollega, han har dystre bilder av dødfødte kalver, av lægeundersøkelser, likkjøring, angst og sult og selvmordersker, ja om det så er barnemord så går han ikke av veien for det.»

Til tross for tildels store formater og dyster forhåndsreklame var alle Kai Fjells bilder solgt etter noen dager. Fra Aftenposten til Arbeiderbladet overgikk kritikerne seg selv når det gjaldt superlativer, og denne Kai Fjell utstillingen er blitt stående som et av høydepunktene i «Husets» historie.»

Historien til Kai Fjell sitt kunstnerskap har på mange måter sin start hos Kunstnernes Hus. Ikke bare virket utstillingen Nyere tysk kunst – Maleri og Skulptur som var å se på Huset i januar 1932 svært inspirerende ovenfor den unge kunstneren, men etter hans egen gjennombruddsutstilling i 1937 hadde han for alvor markert seg på den norske kunstscenen, bare 30 år gammel. Minneutstillingen i 1990 besto av malerier, treskulpturer og tegninger fra 40 års produksjon. Blant disse var kjente verk som Lesende Kvinne, 1940 og et av hans aller siste oljemalerier; Stilleben, 1988.

Kai Breder Fjell (1907-1989) sitt kunstnerskap besto av alt fra oljemaleri og bokillustrasjoner til scenografi og annet dekorativt arbeid. Han utgjorde en sentral figur innenfor den romantisk-ekspressive retningen innen norsk kunsthistorie, og står igjen som en av Norges viktigste kunstnere gjennom tidene. Sentralt i kunsten hans var blant annet kvinnen, selve symbolet på naturen og fruktbarheten. Hun ble skildret i alle livets stadier, naken eller kledd i vakre klær, dansende eller tenkende. Dans og spill var også viktige motiver i kunsten hans, og Fjell identifiserte seg gjerne med musikanten; et symbol på kunstnerens lengsel og drømmer. Fjell ble i sin tid fremhevet som «den mest opprinnelige malerbegavelse i sin generasjon», og utførte en rekke offentlige utsmykninger, blant annet ved Oslo Lufthavn og Nationaltheatret. Han stilte også med en rekke bidrag til Statens Kunstutstilling / Høstutstillingen i perioden 1933 – 1962. I 1976 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.