"I begynnelsen av mars 1950 ble det i Paris åpnet en utstilling av jugoslaviske middelalderfresker som ihvertfall for meg ble møtet med en kunst som jeg knapt ante eksisterte. Middelalderfresker fra Balkan — hva var det? En uvitende kan spørre og det hender han får svar. Jeg fikk et så overbevisende svar at jeg slett ikke har glemt det etter 10 års forløp. Vel hadde man støvet gjennom kirker i Italia, fra Giottos fresker i Padova i nord til Monreale på Sicilia med sine mosaikker. Og i Musée des Monuments Frangais, som holder til i Palais Chaillot, kunne man studere de franske middelalderfreskene, men at der på Balkan, på den annen side av Adriaterhavet, var en så storartet og overordentlig interessant middelalderkunst, var i alt vesentlig nytt for meg.

For første gang etter den annen verdenskrig demonstrerte Jugoslavia sin samhørighet med den europeiske kulturkrets. Det ble en virkelig storslagen manifestasjon. Vi som hadde den store glede å oppleve denne utstillingen, fikk ikke bare utvidet våre kunnskaper om europeisk freskomaleri, men vi lærte å kjenne en kunst som tålte å jevnføres med det beste i Italia, og sist men ikke minst mottok vi blivende skjønnhetsinntrykk fra ukjente og anonyme malere hvis verker lever etter dem.
Ikke mindre enn 14 større og mindre saler var fylt av malerier og skulpturer.

Selvsagt dreiet det seg ikke om originalarbeider, men kopier. Disse kopiene var imidlertid utført med en slik dyktighet og innlevelse at man i virkeligheten
glemte at det var kopier når man sto øye til øye med dem. De var utført av franske og jugoslaviske malere spesielt trenet i dette vanskelige arbeid. Den tekniske side av saken var løst på en ypperlig måte. Illusjonen av at man befant seg foran de originale freskene ble nærmest fullkommen fordi alle kopiene var utført i naturlig størrelse og montert så «naturtro» som mulig..."

Ole Mæhle