Kunstnernes Hus ville gjennom høsten 1994 til sommeren 1995 rette oppmerksomheten mot kunstnere som brukte tradisjonelle skulpturteknikker til å skildre menneskekroppen. Andre kunstnere som ble stilt ut var Kiki Smith og Per Palle Storm. István Lisztes viste frem gips og voksfigurer i sin utstilling, der han iscenesatte et slags figurteater.

«Hvordan forholder István Lisztes’ skulptur seg til disse to hovedstrømninger [modernismen / klassisk]? Spørsmålet må stilles fordi hans arbeid ikke er entydig arkaisk. Den arkaiske, typologiske, stramme menneskefigur er nok kjernen i hans verk. Det går en linje fra faraoenes Egypt, over bystatenes Grekenland, antikkens Roma, ungrenessansen Italia. 1920-tallets velstandselegante Moderne og Art Deco til Istvan Lissztes’ figurer. I tillegg til denne vestlige tradisjon er Lisztes svært lydhør for den måten stille gester, indre ro og andektighet er fremstilt på i asiatisk kunst, f.eks. i Buddhafigurer. Lisztes’ verk er også i slekt med postmoderne «arkeologer» som Anne og Patrick Poiroer, kunstnere for hvem fortiden er en grav og for hvilke patina virkelig er PATINA, i betydningen noe utenfra, påført.

Men István Lisztes’ skulpturer er også noe annet. Men ikke inspirert av den konstruktivistiske tradisjon. Dens innsikter og følsomhet finnes ikke blant den ungarskføtte og -utdannede kunstners virkemidler- Hans skulpturers fremtreden er forsiktig. Ikke bare forsiktig, men flertydig, ubestemmelig, siden deres enkle, frosne gester er fjerne ekkoer av rituelle rytmer overlevet gjennom århundrene i førkristen tempelkunst og middelalderens altertavler og mosaikker, gester som ikke lenger har noen Sitz im Leben i vår kultur. Lisztes’ figurer kommer stille og som fremmede inn i et rom de nok inntar, men uten å bli til stedets egne. De passer inn fordi kunstneren behersker de estetiske virkemidler som skal til for visuelt og romlig å sette ting i rapport.

(...)

Ved å stille ut sine figurer i gips og voks som skulpturer, undergraver Lisztes distinksjonen mellom skisse og ferdige verk. Dermed blir bronsens og steinens hevdvunne status suspendert i og med at de denne gang ikke får lov å holde prioritert og bli det materiale skulpturen fremstår i som «ferdig» på utstilling.

(...)

Siutasjonen for dagens norske og internasjonale kunstnere er preget av en tvertydighet i forhold til valget mellom en rekke ulike stiler, tradisjoner og forståelsesformer. István Lisztess’ kunstnerskap viser en slik tvetydighet i en sjeldent sterk grad. Kunstnernes Hus håper med de tre utstillingene å vise hvor stor variasjon det er innen bruk av tradisjonelle skulpturteknikker idag, og hvor stort spenn som kan slås over ulike kunstnere som har sett menneskekroppens form og uttrykk som sitt fremste kunstneriske middel. – Eller som et mål?

Åsmund Torkildsen, Intendant / Ståle Vold, Direksjonens formann

Istvan Lisztes (f. 8. april 1942), er en ungarsk-norsk skulptør. Han arbeider hovedsakelig med metall, tre eller stein, og skulpturene hans viser som regel menneskekroppen i et strengt, nærmest arkaisk formspråk.