Hjalmar Haalke

Haalkes malerier viser en bevisst balanse mellom en sterk naturopplevelse og et dekorativt uttrykk. En rekke av hans naturskildringer, bl.a. fra Odalen og Vågå, vil bli stående som høydepunkter i etterkrigstidens norske landskapskunst.

Foruten landskaper og bybilder, interiører, stilleben, blomsterbilder og akter malte Haalke også portretter og studiehoder. I portrettene bruker han form og koloritt som et uttrykk for modellens personlighet. Det første av fire portretter av hustruen, malt i Paris 1927, har på tross av det lette parisiske antrekk en iboende tyngde i komposisjon og fargeholdning – lys brunt med brunsort i kjole og hår – som gir en god karakteristikk av modellen. Det følsomme og uttrykksfulle portrettet av forfatteren Barbra Ring er holdt i lys-gråblått og brunt, med modellen en face, og er en studie av en eldre, kanskje ensom kvinne.

Halvdan Holbø

Holbø hadde store fordeler av å vokse opp i et kunstnerhjem, der det å male var en del av tilværelsen. Allerede som gymnasiast fikk han et års opphold i Paris og Italia, og fikk et førstehånds inntrykk av antikkens og renessansens kunst, samtidig som han kom i personlig kontakt med en av fransk kunsts ledende personligheter, Charles Dufresne. For øvrig var han sin fars elev, og han deltok i farens regelmessige malerturer til fjellbygder, setergrender og høyfjellet, særlig til Vågå. Som artianer hadde han sin første utstilling i hjembyen, samtidig som han debuterte på Høstutstillingen. H. fortsatte i farens fotspor både hva motivvalg og malerisk uttrykksform angår, med tydelig islett av fransk skolering og fargekultur. Det var for øvrig billedhuggeren Rolf Lunde som fikk overtalt den unge H. til å reise til Paris, og både der og i Italia møtte han eldre samtidige som fikk betydning for ham. Det gjelder både Dufresne og italieneren Filippo de Pisis, en betydelig impresjonist. At H. også var innom Georg Jacobsen, forteller vel mer om malerens trang til allsidig orientering enn om en bevisst kunstnerisk streben i retning av Jacobsens prinsipper. Jacobsen-episoden ble en blindgate der H. ikke fant seg vel til rette. H. har lagt vekt på koloristisk balanse og måtehold i sitt maleri. Komposisjonen er alltid vel overveid, han unngår like vinkler og han opererer helst med enkle proporsjoner. Fra 1933 har H. regelmessig malt i fjellbygda på vårparten, og han har her skapt en serie monumentale landskaper, der oker, blått, gult og krapplakk dominerer. Grønt fins ikke i disse arbeidene. Fra 1950-årene har han vanligvis tilbrakt sommeren ved Oslofjorden, og i sommerbildene herfra råder blå og gylne toner. H.s vesentligste innsats ligger innenfor landskapsmaleriet, selv om han også, særlig i kystlandskap, arbeider med menneskefigurer i fremstillingen av komposisjonene. H.s uttrykksmåte er naturalistisk, selv om han en enkelt gang har forsøkt seg innenfor det nonfigurative formspråk: en steinmosaikk utført for Sør-Gudbrandsdal Elektrisitetsverk.

H. har utført et større alterverk til Sødorp kirke på Vinstra. Han har også malt en rekke portretter som røper stor karakteriseringskunst, menneskelig følsomhet og innlevelsesevne.

Herman Isaachsen
Herman Isaachsen was a Norwegian painter, illustrator and woodcarver. He was a versatile artist and worked with collage, pastel and mosaic. Willoch is best known for having worked with decorative compositions in fresco and secco techniques. Anthroposophical ideas were central to his work as an artist and social actor.

I. has painted some portraits, including of the anthroposophist Dan Lindholm (1908–1998). But it is the landscapes that dominate, either from rural surroundings or from cities in Europe. The painting Fra Venedig was painted after a study trip to Italy and France in 1948–1949. The motif is taken from the area by the Doge's Palace facing the church of Santa Maria della Salute. In the foreground you can see St. Mark's Column with the lion and St. George's Column. To the right St. Mark's library (Biblioteca Marciana), built in the 16th century by Jacopo Sansovino.

I. has a varied expression. His idiom is influenced by French late impressionism, which shows itself in a bright use of color and sketchy form. In other paintings we find a stronger and more expressive expression.