Hjalmar Haalke: Er født 12. april 1894 i Trondheim. Begynte sin utdannelse til maler i 1915 hos Eivind Nielsen på Håndverk- og Kunstindustriskolen og har siden da vært bosatt i Oslo. Stilte første gang ut på Høstutstillingen i 1919 og har siden 1925 vært en årvis utstiller. Reiste første gang til Paris i 1922 og ble elev hos Araujo og har videre under en rekke opphold der vært elev av Bissiére, Waroquier, Dufresne, Per Krohg og Otte Sköld. 3 separatutstillinger i Kunstnernes Hus og 2 utstillinger hos Blomquist. 1 Separatutstilling i Kungl. Akademien i Stockholm og en rekke utstillinger i våre kunstforelesninger rundt om i landet. Representert i Nasjonalgalleriet (2) Nasjonalmuseum, Stockholm (1) og i de fleste norske kunstforeningers faste Gallerier.

L.O. Ravensberg: Den absolutte ærlighet i bildende kunst stiller sin utøver overfor mange problemer som det både må forsakelse og en sterkt personlig livsholdning til for å kunne løse. Alene det ganske naturlige krav til skjønnhet kan ofte legge et skall om det som er kunstens kjerne: Sannheten om en selv og ens opplevelser. Den er ens personlige eiendom for alle tider, mens skjønnheten meget ofte er en tidens lunefulle datter som tar preg etter sine elskere, snart fremmede guder snart dyrkere av patriotiske emner som for eksempel: Den nasjonale fargen. I den kunstneriske form kan den virke besnærende i øyeblikket, men sakner meget ofte et personlig innhold.

Selvfølgelig kan billedframstilling som har sitt fornemmeste utgangspunkt i trangen til skjønnhet være utmerket kunst, om det skjer ut fra en personlig opplevelse og når form og innhold dekker hverandre på en fyllestgjørende måte, som for eksempel i Tornes maleri. Selv om han har mottatt impulser fra både dansk fransk kunst, er skjønnheten i hans maleri utelukkende preget og hans eget syn og avslører meget av hans egen personlighet. Likevel er hans kunst sterkt begrenset og gir bare uttrykk for opplevelser innenfor hans egen lille verden. Den forteller ikke noe om det preger tiden og tilfredsstiller derfor heller ikke Christian Krohgs krav: At det er tidens bilde en skal male.

Søker kunstneren derimot å trenge fram til sannheten i den opplevelsen han har møtt og skildrer det inntrykk den har gjort på han rent personlig, vil den kunstneriske form sett ut fra et estetisk synspunkt meget sjeldent virke innsmigrende og mange ganger fra, støtende, men sett i overensstemmelse med det etiske i innholdet får bildet en fortettet mening, hvor en i følelsen fullendt samhørighet mellom form og innhold ikke kan være noe synsbedrag. Det har et klart formulert og åpent innhold som bærer bud om sannheten. Det stiller ganske visst store krav til bildets utforming, idet form og innhold spiller en like avgjørende rolle for i et fullendt samspill å gi kunstverket en fyllestgjørende karakter som uten omsvøp avslører kunstneren og hans sannhetserkjennelse overfor sin opplevelse - og kravene øker med kunstnerens vilje til å gi et bilde av tiden og det inntrykket den har gjort på ham, fordi rent menneskelige betraktninger går foran kravene om skjønnhet i formen.

Det er det som er utgangspunktet for Ravensbergs kunstneriske utvikling. Hans estetiske form som har en nesten fostbroderlig tilknytning til det innholdet han maner fram i kunstverket, har ikke utgangspunkt i noe krav til ytre skjønnhet, men er bestemt av en inntrengende dialektisk fremstilling som er behersket av den sannheten som det etiske i innholdet skal bære bud om, og som kunstneren ut fra et sterkt personlig synspunkt søker å nå fram til. En slik sannhetssøken må ganske naturlig være båret opp av en livsanskuelse og da mitt emne forlanger å bli behandlet uten omsvøp må det ev kjennes: at Ravenbergs livsanskuelse er steil og miljøbestemt og ikke så lite åndsaristokratisk og likevel fribåren i slekt med borgerånden fra 48. Hans kunstneriske moral er mer bygget på det logiske enn på det talentfulle og det har nok for en del vært årsaken til hans isolerte stilling i norsk kunstliv, hvor det sto større respekt av talentet enn av disiplin og tradisjon.

Da Ravenbergs kunst endelig fant sitt rette leie omkring 1910 var det norske maleriet allerede langt inne i dyrkelsen av skjønnheten i den kunstneriske form, hvor særlig det koloristiske hadde avgjørende betydning, likesom innholdet var preget av det vakre og intime i kunstnernes eget miljø. For å unngå å fortape meg i det kunst historiske villnisset, nøyer vi oss med å nevne Wold Torne, dels fordi maleriet hans antakelig må betegnes som det sterkeste og mest klare innen sin krets, og dels fordi han, bare fire år eldre enn Ravenss berg, hørte til samme generasjon. Det var denne, den best sammentømrete kretsen som ble den bestemmende i norsk kunstliv og under navnet «De fjorten» på Jubileumsutstillingen 1914 fikk ilddåpen og ganske få år etter kom til å nyte nasjonalgalleridirektørens særlige gunst — Wold Torne som Norges Cezanne.

Selv om det har vært medvirkende til Ravensbergs uvilje mot helt alene å tre fram på kunstens arena, har det ikke vært den dypeste årsaken. Den må snarere søkes i hans livsanskuelse og dens steile holdning, og ikke minst i det åndsaristokratiske i den som gjorde, at han følte seg stående fjern overfor sitt yrkes materialistiske verdier og med en viss skepsis så dem bli brukt som spekulasjonsobjekter, ikke minst under den første verdenskrigen.