«Mange tomme ord er rent ut i havglemsel, mye tubefarget tørket inn siden «50-årsmodernistene» med sitt krav på større billedmessig frihet rystet opp norsk kunstidyll. Halvdan Ljøsnes siste arbeider underbygger hva noen allerede da så: nemlig at «bruddet» i virkeligheten betydde en gjenforening med tradisjonen, med den åpenhet og umiddelbare maleriske nærhet til sanseinntrykk som særmerker norsk lyrisk landskapskunst på sitt beste. Her blir våre egne yttergrenser, som naturnærhet eller abstraksjon, også til deler av det hele, stadier som avløser og befrukter hverandre hos malere hvis mål er kunstnerisk erkjennelse.

Ljøsnes erkjennelse av de reelle forskjeller i miljø og vekstvilkår er paret med vissheten om det grunnleggende felleskap mennesker imellom i selve den kunstneriske opplevelse. Vi møter ingen dogmatisk billedbygger. Selv de eldste bildenes strenge koordinat- eller rutestruktur tjener bare som skjelett for en malerisk uttrykksfrihet. Om Ljøsne på dette grunnlag kan kalles formalist må den akademitro billedhugger også være det, når han bygger sin figur opp ved hjelp av stålstenger. Hele veien søker bildene okke bare klarhet og fortettet essens, men først og fremst malerisk liv. Motivet er mer enn bilder på netthinnen, der er synsinntrykket registrert gjennom erindringens filter og farget av sinns-stemninger som selv ikke lar seg fange i et rutenett. Men i sin skjørhet kan de skjenkes malerisk liv og løftes frem for vårt øye som et spekter av visuelle og maleriske elementer spent i billedportens egen logikk.

(...)

Utstillingen oppleves som et memento om at bildets egen lov kan holde fast inntrykk og erindring og gi dem malerisk eksistens. Pastellens lyskraft, maleriets stofflighet, kolorittens følsomhets-skala er de redskaper kunstneren har til sin rådighet. De krever, er lite medgjørlige for trangen til raske løsninger. Jutulen slo porten i etter seg, men for malere er bildet en mulighet til innsyn. Og fordi Halvdan Ljøsnes sinn er lyrikerens kjennes bergets indre lysere enn vi trodde.»

Halvdan Ljøsne (1929–2006) var en norsk maler og grafiker som debuterte på Høstutstillingen i 1946. Han tilbrakte en lengre periode ved Statens Kunstakademi, først som elev og senere som professor og rektor. Kunstnerskapet hans er særlig knyttet til 1950-tallets abstrakte maleri, og utviklingen i hans arbeider er påfallende: fra tunge og dystre ungdomsarbeider med streng og komplisert geometrisk oppbygning, til et mer lysstyrt uttrykk preget av myke farger og enklere komposisjon. Naturstudier dannet grunnlaget for hans abstrakte komposisjoner, og han arbeidet også med collage og materialbilder.