«På sitt beste slår bildene til Håkon Bleken bena vekk under betrakteren. De kan sammenliknes med fanfaren til den unge trompetisten i hovedverket Guttemusikanten (1927) til trøndermaleren Bjarne Ness (1902 – 1927). Hva er det som gir Blekens mest suggestive bilder en slik karakter?

Bak Håkon Blekens oeuvre ligger det både en samvittighetsfull interesse for dagens politiske spørsmål, og en våken stillingstagen til tidens kunstneriske strømninger. Slik sett har hans kunst et omskiftende og modernistisk drag. Men det som fremfor alt griper og ryster publikum er malerens evne til å gi motivene et romantisk vidd forsterket av surrealismens gåtefulle klangbunn.

Det har for mange vært svært vanskelig å se det enhetlige, sammenbindende element i Håkon Blekens verk. Bleken er ofte blitt kritisert for ikke å ha «funnet seg selv». Ser man nærmere etter vil en allikevel kunne finne konsistente holdninger bak kunstnerens mangslungne bestrebelser. Fremfor noe preges hans innfallsvinkel av idealisme. Håkon Blekens heroiske holdning til sitt arbeid kan grense mot det høyspente. Det er ikke ualminnelig å støte på utsagn fra malerens side som at bildene hans bunner i «en personlig følelse av livet som tragedie».

Maleriene og kulltegningene som ble utstilt viste både et personlig og felles blikk bakover i tiden, og hadde bakgrunn i psykologiske dybdeundersøkelser og litterære fortolkninger. Etter oppholdet i Oslo og Trondheim gikk utstillingen videre til Bergen, Ålesund og Stavanger.

Håkon Bleken (1929-2025) var en av Norges fremste samtidskunstnere, og var aktiv med utstillinger og malerier helt frem til sin død. Bleken er kjent for å ha brukt både litteratur og samfunnshistorie som utgangspunkt for sine verk, og tolkningen av verk fra kjente forfattere slik som Thomas Mann, Franz Kafka og Knut Hamsun gikk igjen i flere verk. I tillegg til dette bemerket han seg som illustratør til en rekke litterære verker.

I følge Bleken selv var oppveksten selve grunnen til at han ble maler, og at han malte slik han gjorde. En traumatisk barndom ble en rik kilde til inspirasjon i verkene hans. Motiver som vold, overgrep, angst, lidelse og urettferdighet ble sentrale, ofte uttrykt gjennom bandasjerte mennesker, sammenraste hus og gater i oppløsning.