«Jeg vet ikke om noen annen måte enn å sette farge ved farge. Det er det det dreier seg om. Si at vi har et flatt jorde og en himmel over og en svart skogrand imellom. Det er det enkleste av alle motiver. Så gjelder det å få fargene øverst til å stemme overens med de nederste. Og at disse igjen stemmer overens med de på midten. Det er det jeg strever med. Jeg blir aldri ferdig med det. Et flatt jorde, en skogås også himmelen over.» - Så nøkternt omtaler maleren Enger sitt eget arbeid.

(...)

I 1942 holdt Enger en utstilling som blir regnet som et viktig vendepunkt i hans kunstnerkarriere. Han hadde brutt med malerkollegenes eksperimenter og vendte seg til det tradisjonelle oljemaleriet. Hvor godt han trivdes med pensel og lerret, viser en kritikers utalelse: «Hadde ikke oljemaleriet eksistert ville Erling Enger ha funnet det opp». Etter nøye observasjon gjengav han det landskapet han kjente fra barndommen og de dyr og mennesker som befolket det: bønder og skogsarbeidere, drømmere og raringer. Disse maleriene med arrangerte opptrinn av folk og dyr regnes som Engers hovedverker. (...) Kjærlighet til alminnelige mennesker og den figurative utformingen gjør at bildene når ut til mange – langt utover fagmiljøet. Selv i dag er det noen som umiddelbart kjenner seg igjen på Engers nypløyde åkre og grå skogrander.

Aller best kommer Engers menneskelighet tilsyne i hans utallige barneskildringer i maler og tegning. Blant modellene var hans egne barn Per og Babben de mest brukte.

(...)

Med årene ble tilknytningen til det rene landskapet sterkere, og behovet for å dikte til og fra ble mindre. Han nøyde seg med å «sette farge ved siden av farge». Hans strev gikk i retning av å gjengi det han kunne se så troverdig som mulig d.v.s. badet i en atmosfære av lys og luft. En kan si at han var naturalist, men ikke i den populære og misforståtte betydningen av dette ordet som dilettantisk maler av detaljer oppfattet som volumer i luft-løse rom. Pola Gauguin skrev i en artikkel i «Kunsten» idag i 1947-48 at: «...hans forhold til kunsten er at han mer opplever sitt motiv enn han gransker det og forsøker å forstå det og de mange muligheter det byr ham som maler. For ham er det mere vesentlig å være nærværende, og som den humørets romantiker han er, la seg beherske av den stemningen motivet setter han i...Innholdet går aldri over streken og fortaper seg ikke i romantisk føleri liksom formen heller ikke forviller seg i tilfeldigheter og krummelurer.»

Marianne Bratteli, norsk billedkunstner i utstillingskatalogen.

Utstillingen var et forsøk på å yte de forskjellige dimensjonene hos Enger rettferdighet. Det ble lagt vekt på hans menneskeskildringer, hans naturlyriske arbeider og hans materialeksperimenter fra 1930-årene, og andre verk som kunne bidra til å komplisere forståelsen av en kunstner som de fleste bare har hatt et «momentant og svermerisk forhold til».

Erling Enger (1899–1990) var en norsk kunstmaler med røtter i Enebakks bonde- og skogsmiljø. Han debuterte som tegner på Høstutstillingen i 1931. Kunstneren lot seg blant annet påvirke av tysk ekspresjonisme, noe som førte til en utstrakt eksperimentering med teknikk og materiale. Gjennom karrieren skapte han en mengde fargerike malerier med motiver fra hjemkommunen Enebakk. Folk, fe og familiekrets kledd lerretene. Gjennom årene beveget han seg gradvis fra en primitiv, ekspresjonistisk malemåte mot en mer forfinet og lyrisk, abstrakt uttrykksform. En viss naturalistisk tilnærming kom også til syne i senere arbeider, men 1930-tallets eksperimentering og enebakkmotivene forble en bærende konstant i kunstnerskapet hans. Enger hadde tidligere vært representert med tre utstillinger på Huset, deriblant en separatutstilling med malerier i 1948.