Den belgiske malerskole fulgte under hele det 19. århundre den samme utvikling som den franske. Etter ny-klassismen, romantikken, realismen og impresjonismen forlot den den linje som ble fortsatt av fauvistene og kubistene for å gå over til ekspresjonismen. Var det for å slutte seg til Sentral-Europa hvor denne kunstretningen da var den sterkeste? Neppe, for den flamske ekspresjonisme var temmelig selvstendig - og etter vår mening også ganske betydningsfull.

Dens historie er knyttet til to grupper kunstnere, to generasjoner av malere som virket i Laethem-Saint-Martin ved elven Lys, ovenfor Gent. Den første gruppen reagerte mot Emilie Claus` impresjonisme og ga bevisstheten fortrinnet fremfor det optiske. Den andre gruppen fortoner seg som de egentlige ekspresjonister. Denne gruppen forsto å forene det plastiske med det lyriske.

Først ble det altså skapt en atmosfære og deretter skaptes det en stil. Laethem-Saint-martin ble på en måte den flamske skoles Pont-Aven.