I dette tiåret kan vi feire 100 års jubileum for de fleste av våre store naturalister, og vi nytter høvet til igjen å skaffe oss en oversikt over deres livsverk. Gang på gang må vi så konstatere hvor unge og levende de fremdeles er som kunstnere, disse legendariske skikkelser i vårt kulturliv.

Det var de som ryddet plass for en billedkunst med rot i norsk miljø. Hver på sit vis, hver med sin særegne tone bidro de til å legge grunnen for en moderne norsk kunsttradisjon. Hos dem har alle våre malere siden funnet elementer de kunne la seg inspirere av og bruke.

Denne gang er det Christian Skredsvig vi skal feire- og vi går med forventninger til møtet med hans kunst. Det er over denne bondegutten som vant prinsessen og det halve konge rike men som foretrakk å regjere over Hagan i Eggedal.

Etter år i studier og slit nådde den fattige ulærde møllersønnen frem til en solid beherskelse av sine kunstneriske virkemidler. Hans bilder fra de tidlige 80 år er preget av god fransk skole, bygger på grundige realistiske observasjoner, er klokt og solid komponert, og malt i kjærlighet til det gode håndverk. Så vant han da også en ettertraktet gullmedalje på Salongen, solgte bilder til den franske stat, ble oppnevnt til jurymann ved Verdensutstillingen i 1889- og kunne vist lett ha fulgt sin ærgjerrighet til nye europeiske seire. Isteden valgte han å følge de romantiske lengsler i sitt sinn.

Allerede med «Ballade» merker man ideer og følelser som bærer ut over den realistiske form- og snart førte de ham fra Frankrike hjemover- til eventyret og drømmen, til folkevisen, Grieg og Vinje, til Fleskum, Telemark og Eggedal. Ennå i mange år var han nok européer, men snart slo han seg ned for godt på Hagan i Eggedal og levde sitt eget rare spenningsfylte liv, svingende mellom freidig lystighet og svart tragedie- pengelens, ensom og misnøyd med seg selv fra tid til annen, men full av livsglede når livet fór godt med ham.

Med hele Skredsvigs lyriske følelse og hans beretterglede, var det nok betydningsfullt at han fant frem til diktningen. Han gikk med så meget som ikke lett kunne omsettes i maleri- og en stor dikter ble han. Det er allikevel urett om hans maleri skal stå i skyggen for bøkene- og vi håper at denne utstillingen skal vise det.

Her er de fleste av hovedverkene med, noen av de største har vi måttet gi avkall på av hensyn til bildenes sikkerhet, men det ene — «Menneskens Søn» kan i hvert fall sees i Nasjonalgalleriet.

Men først og fremst er selvfølgelig utstillingen viktig, og til arrangementet av den har vi manges hjelp å takke for. Først og fremst alle de museer og enkeltpersoner som beredvillig har lånt oss bilder' men også mange som har bistått oss med opplysninger.

Direksjonen takker alle som på denne måten hedrer Skredsvig ved hans 100 års jubileum.

-Reidar Revold