Parallelt med teknikkens akselerasjon har utviklingen i den bildende kunst skjedd med eksplosiv kraft. Effektivitetens tidsalder på godt og ondt gjenspeiler seg i kunsten slik kunsten alltid har vært et speilbilde av sin tid. Men også her er det unntagelser, individualister som trosser ismer og skoler. Christian Fredrik Schjøtt var en av dem. I sin malerkunst gikk han sine egne veier — uberørt av samtidens uttrykksformer. Derfor ble der også en egen sannhet over hans maleri som forteller om den inderlige kjærlighet til og respekt for naturens kraft, den utømmelige kilde hvorfra maleren kunne finne uttrykk for det han ville meddele gjennom form og farve. I hans opptatte glede og forundring over dette, favner han inn i sitt maleri det som berørte hans kunstneriske nerve. ...

... Alle de som kom i kontakt med denne kunstneren, måtte bli glad i ham og få respekt for det store og rene livssyn han var kommet frem til. Når man gikk fra ham, var det alltid med en indre opplevelse og glede. Han var en venn i ordets sanne mening, en venn som eide evnen til å høre på andre og ta del i andres sorger og gleder. Med sin fine menneskekunnskap og sin kloke dømmekraft, var han alltid en støtte og hjelp. Selv var han den gladeste forteller med ekte sans for humor i de små og store ting. Rammet av vel den hårdeste skjebne en maler kan få, å miste synet, falt det aldri en bitter bemerkning fra ham. Høyreist i ånd og givende til det siste var dette mennesket som nu skal tale til oss gjennom sin kunst.

Christian Fredrik Schjøtt (1921-1964) var en norsk kunstner fra Bergen. Kunsten hans hadde en sterk forankring i Lhôte-tradisjonen. Da andre retninger og impulser begynte å utvikle seg i kunstverdenen valgte Schjøtt å gå egne veier uten å bry seg om de tidsriktige retningene. Dette, i kombinasjon med at han søkte bort fra alt som hadde med publisitet å gjøre var nok viktige faktorer for at Schjøtt aldri ble særlig kjent i sin levetid.

Tidig i kunstkarriæren produserte han mange landskapsmalerier, noen bybilder samt portretter og selvportretter. I en periode arbeidet han også som portrettmaler for å tjene penger.
Schjøtts malerier er i stor grad preget av strøkets viktighet: raske og spontant påsatte strøk er gjennomgående i maleriene og etter all sannsynlighet arbeidet han enten faktisk ganske raskt og spontant, eller så var dette regissert for å skape et uttrykk. Schjøtt mente selv at god kunst skulle se ut som den var skapt med letthet, at den var vokst opp av seg selv.
Schjøtt er representert ved Nasjonalmuseet med maleriet Komediebakken.